Kategori: Ukategorisert

Denne uken har 10. klassinger over hele landet mottatt sine vitnemål og rosende ord på vei mot voksenlivet. Jeg fikk snakke til ungdommen på Langnes skole i Tromsø på vegne av skolens foreldre. Slik ble min tale til ungdommen.

Kjære flotte avgangselever, kjære foreldre og familie sprekkferdige av stolthet, kjære dyktige lærere, ansatte og ledere ved Langnes: Gratulerer med dagen.

Gratulerer til dere elever med avsluttet 10 års skolegang og gratulerer med vitnemålet som dere har jobbet for å få til slik som det står på trykk i dag.

De av oss i salen som ikke er ungdom har minst en ting til felles i tillegg til å være veldig stolte av den flotte ungdommen vår: Vi kan nesten ingen ting om å være ungdom. Vi har vært det selv, men det er så lenge siden at det ikke lengre har gyldighet…

Om vi var så heldige at det fantes en skole da vi vokste opp i steinalderen var det i alle fall ikke en baseskole. Om vi hadde en lærer het hun frøken og vi ble ikke kvitt henne. Hun fulgte oss fra første til siste time og fra første til siste skoledag. Vi snakket ikke til henne – hun snakket til oss. Tar jeg ikke helt feil var hun like streng og likens kledd fra første til siste dag.

I dag har lærerne fornavn. De er mange, de går med hettegenser, driver med smartboard og svarer på mail. Er dere borte fra skolen kommer det sms til oss foreldre. I gamle dager kom det melding i meldingsboka. Lurte vi på noe før sjekket vi et leksikon, nå vet dere ikke hva et leksikon er. Dagens ungdom finner svaret på google eller You Tube før de vet at de lurte på noe.

Vi som ikke er ungdom kan derimot mye om er å være voksen. Der lar vi dere gjerne høre både sent og tidlig. «Nå begynner alvoret» sier sånne fedre som meg og tenker på Videregående. Eller Gymnaset som skikkelige gamlinger kaller det. Vi snakker om studiespes. som om vi har peiling, vekslingsmodell på yrkesfag som om det har vart siden krigen og S-matte som om det var barnelærdom. Vi har ikke peiling på det heller så dere trenger neste ikke høre etter.

Jeg tror det er greit å la alvoret ligge litt. Det er viktig å ta noen ting alvorlig, men ikke alt. Foreldrene kan ta hovedansvar for «fagfeltet alvor» litt til, mens dere kan få være ungdom og ta ting mer som det kommer. Det er fortsatt lov til å spille «ensprett» i friminuttene selv på videregående. Det er tillatt å ikke ha en mening om alt og det er lov å gjøre det ungdom flest er mest opptatt av: Å chille akkurat nok.

For den som lurer på dette med «chilling», eller avslappning tett opp til koma som voksne ville kalle det, viser mine studier at tilstrekkelig Chilling er sånn ca til ungdommen selv føler seg uthvilt. Tilstanden av «uthvilt» mener ungdommen ikke kan oppnås. Lenge før dette stadiet har foreldrene kommet inn på rommet for å se om ungdommen fortsatt puster eller har puls.

Andre studier jeg har utført på hobbybasis viser at det som gjør dere ungdommer mest flau er når voksne forsøker å være ungdom. Uansett hvor hardt vi prøver å plukke opp ord og utrykk fra dere blir det feil. Da dere avsluttet barneskolen hadde dere en tydelig formaning til foreldrene: Det var forbudt å gjøre dere flau og den beste måten å unngå det på var å VÆRE USYNLIG!

Her tror jeg de fleste av oss foreldre må beklage. Her har vi rett og slett ikke lykkes. Det er for fristende å forsøke å henge med. Jeg går i fella stort sett hver uke i forsøk på å bruke ord og utrykk som ungdommen bruker.

Feil uttale, feil sammenheng eller feil forkortelse. Jeg trodde for eksempel at ordet TY! var en frekk måte å be meg ti stille på. Det tok måneder før jeg forsto at TY var en forkortelse for Thank you, eller en erstatning for det sinnsykt lange og kronglete norske ordet takk!

Ord som yolo, nais og bror går inn og ut av bruk hos ungdommen som grandiosa i stekovnen. Akkurat når vi tror vi treffer midt i og er moderne er vi akkurat så ukule som det er mulig å bli. Litt som å tro det er ungdommelig å være på facebook når alle ungdommer er på snapp.

Det er derfor det er krevende å være voksen, men det er sannelig ikke lett å være ungdom i 2016. Du trenger ikke lese aviser eller se Skam på NRK for å få med deg at det er tøft å være dere. For mange er dagen i dag en fest-dag, men ikke for alle. Derfor er det viktig at vi ser godt etter og strekker ut ei hånd til den som trenger det. Selv om skolen nå er slutt er det fortsatt mange som er der for deg og som du kan være tilstede for. Er det noe som er ekstra vanskelig er det alltid er bra å snakke med en ekspert.

Eksperten det er deg selv, dine venner, dine lærere, foreldrene dine, besteforeldre, gammellæreren, helsesøstra, rådgiveren eller foreldrene til en kompis. Kravet for å være en god problemløser er ofte bare at du har tid til å lytte og være en venn. Det kan vi alle være.

Jeg hadde bestem meg for ikke å gi råd til dere. Råd er det nok av og råd hører dere knapt på uansett. Likevel kan jeg ikke dy meg. Jeg må gi dere minst tre:

• Vær mot andre slik at du vil at de skal være mot deg. La dine bekymringer være de små bekymringer og var opptatt av hvordan du kan hjelpe andre med deres problemer. Vennskapene du har etablert på Langnes kan vare livet ut, men det kommer ikke av seg selv. Du må investere i vennskap. Tid, omtanke og oppmerksomhet.

• Husk at livet leves nå. Når dere blir så gammel som foreldrene deres og meg er dere meste opptatt av å mimre tilbake til hvordan det var å være ung. Dere har sjansen nå! Bruk tiden god, reis ut, lær av de flinkeste folkene, finn ut hva du liker å gjøre og kom tilbake til Nord-Norge. Det er her flokken din er, det er her vi har naturen, det er her vi har nordlys og midnattssol og det er her vi har verdens beste ungdommer!

• Ha det artig! Det finnes alt for mange som bruker livet til å tenke på alt som er tung. Du kommer langt med å se etter det positive og smile til folk du møter.

Så til slutt!

På vegne av foreldrene vil jeg lyst til å takke skolen for tre fantastiske år.

Jeg vil takke for at lærere og administrasjonen står på for at Langnes skal være en god plass å være.

For at dere har gitt undervisning som gjør at våre elever scorere svært vanvittig godt både i Tromsø-sammenheng og i landet for øvrig.

At dere tar ungdommene ut på snøhuletur og lar dem mestre vinter, snø og samarbeid. At dere gir gode råd og veileder i skolevalg, jobber systematisk mot mobbing og ivrer for å få til godt samarbeid blant alle elevene

Dere skal ha honnør dere enda ikke har gitt opp å få til fred og harmoni på skolebussen og at dere hver dag sørger for at Langnes skole er det perfekte møtested for ungdom fra Workinnmarka, Mortensnes, Hamna og resten av byen. Slik har det vært det for våre ungdommer og jeg er sikker på at det kommer til å bli det for ungdommer som kommer etter.

Kjære 10. klassinger – eller tidligere 10. klassinger som dere er fra akkurat nå –

Tusen takk – eller TY! for at dere ville høre på en «bror» som meg – gratulerer med dagen!

Det hendte i de dager at det gikk ut et bud fra Majorstua om at alle landets NHO-kontor skulle ut på veien for å treffe flest mulig medlemmer. Strengt tatt var vi skyld i det selv.  Vi hadde “funnet opp” konseptet i 2015. Nå var tiden komme for en ny runde til lands, til vanns og i luften med. Dette er fortellingen om speedating anno 2016, om el-bilen, næringslivet, veiene og vår egen søring.

Det viktigste først: Speeddating burde vært innført ved lov for alle som skal jobbe for, med eller mot noen. 30 minutters møter på ulike plasser og med forskjellige folk gir unik innsikt og unike historier. En gang i året, så mange møter som mulig på en uke – det kan de fleste få til!

Om dating var lovpålagt måtte powerpoint bli forbudt. Du lærer aller mest av å lytte, spørre og svare.

Vi startet med å spørre på Svalbard. Hvordan går det, hva tenker dere om fremtiden og hva kan vi gjøre for dere? Ikke bare var naturen lys og flott, men fremtiden like lys og spennende for et Svalbard med godt grep om egen utvikling.

Vi fløy sørover og til vei-diskusjoner i Tromsø, for vei har vi mye av i nord. Ikke så god, ikke så bred, ikke så rett og ikke nok. Det passet godt å snakke om vei siden regjering og Storting jobbet med ny Nasjonal Transportplan.

Fisken skal frem, varene fra fabrikken, folk på jobb, bussene til ferga og ferga skal gå. Da må vi ha bedre vei og statens folk må beregne verdi av eksport – ikke antall mennesker på veien. Teller de biler og folk kommer vi aldri til å vinne frem i nord uansett hvor produktive vi måtte bli.

La oss kjøre videre: Vi møtte trykkeri, entreprenører, bilopprettere, urmakere, dyrleger og mange flere. Her gikk det unna. Praten satt løst og innspillene var mange. Tilgang på lærlinger, digitalisering, konkurranse, litt mer vei og fremtidstro. Jammen rakk vi ikke å leie oss en el-bil på veien også. Det lønner seg å få med seg alle ladekabler før du forlater bilutleien, men med fulladet bil og godt humør tok vi fatt på Troms-veiene.

– Det er så fantastisk fint her, sa hun som var på besøk fra hovedkontoret da hun fikk se snødekte fjell og speilblank fjord. Vi likte søringen godt fra før, men likte henne bedre når hun snakket om hvor fint det var i nord. Det er lett å glemme naturen når du kjører i 90 og skal rekke et møte i Nordkjosbotn klokken tre.

Vi rakk møtene fint og lærte om kortreist mat og kultur, bryggeri og villmarks-camp før vi tok kveld. I disse reiseregningstider passer det å understreke at vi bodde standsmessig på finfin camping hos et medlem i Skibotn og kan vise alle reiseregninger!

I Troms går reiselivet så det suser. Når det ikke er streik vel og merke. Gjestene blir flere og kravene høyere. Både fra gjester og myndigheter. Gjestenes krav møtes med glede, tilsyns-Norges med en viss skepsis. Ikke fordi næringslivet ikke liker krav, men fordi kravene fra tilsyn ikke alltid er enkle å etterkomme. Næringslivet ønsker seg mer tilsyn for å veilede og utvikle, ikke for å skrive rapporter og dele ut prikker. Eller som et medlem sa det: – Om det brenner på et disco på Ayia Napa rykker de ut fra brannstasjonen her for å sjekke om vi har ryddet i trappegangen…

Vi dro videre så langt nord som vi har medlemmer. Fra den minste bedriftene med en ansatt til den største med flere tusen. Hjørnestensbedrifter alle sammen – hver på sin måte. Så mønstret vi på Hurtigruta. Kapteinen sto ved landgangen for å ønske velkommen. El-bilen var sulten på strøm. Vi fikk omvisning og mat. Elbilen fikk lading. Så langt hadde vi riktig ladekabel.

Vi sov oss til Harstad. Der ventet fine bedrifter på rekke og rad. Noen med røtter 1000 år tilbake, andre med produkter for 1000 år fremover. Melk, mat, design og opplevelser. Vi sugde til oss inntrykk, trykksverte, historier og møter. Hos Marcussen Metallstøperi ble vi både rørt og imponert. Å se det mulige i det umulige driver bedriften fremover. Nye kunder, nye produkter og nye ansatte fra “gutteprosjektet” til Nav og attføringsbedriften INKO.

I Bardu har de ville dyr. Noen bor i Polar Park og der har de bygd hytte hos ulvene. I Wolf Lodge står ulvene nysgjerrig på utsiden av stuedøra. Vil du ha hytta alene må du betale 75.000 for ei natt. Vil du ha ett rom kommer du unna med 10. Vi dro derfra sikker på at det var  verd prisen for den som har penger nok, vil ha treretters middag, guide og sove med ulver.

Turen gikk mot slutten. El-bilen subbet litt nedpå utpå Senja. Begredelige veier trenger vedlikehold. 5-6 trailere om dagen med torsk og laks bare fra Torsken tærer på veidekke, tålmodighet og sjåførens nerver. Likevel er bedriftene full av tro på fremtiden, men veiene må bli bedre og fergene må gå hele året! På Skaland Graphite følte el-bilen seg hjemme. Her forhandler de med Elon Musk om å levere til neste generasjon Tesla. Det kan bli penger av slikt, men det hjalp ikke på bilens strømmåler som nå gikk mot null.

Hos Brødrene Karlsen som nå drives av søstrene Karlsen pakket de laks for det svenske markedet. Vi fikk prøve oss ved samlebåndet, men det kan hende det kommer en og annen klage. Selv med halv fart på båndet, full fart på konsentrasjonen og egen støttekontakt ble det noen glipp.

På Finnsnes har de alt. Også ladestasjon for el-bil, men ikke skjøtekontakt for vår biltype. På turens siste ladning manglet vi et magisk skjøtestykke og vår medfølgende søring ble bekymret for om vi ville rekke flyet. Med litt magisk hjelp, lokal smidighet og god, gammel bensinbil kom vi oss det siste stykket hjem.

På hjemveien sørget vi for at alle som følgte NHO Troms og Svalbard på Facebook hadde fått med seg at det hadde vært en fin tur. Vi rakk å diskutere om det var riktig å ta legge ut så mange bilder. Vi behøvde ikke lure lenge.

På turens siste stopp traff vi en engasjert medarbeider som sa: Æ elske næringslivet! Æ har fulgt dokker hver eneste dag på Facebook og lært så mye! Kæm hadde trudd at det va så mye spennende som skjedde der jeg kjører forbi hver dag.

Ikke bare hadde det vært en fin tur for oss, men jammen også for hun som hadde fulgt oss fra dataskjermen. Bedre kan det knapt bli!

Søndag 8. mai mottar en håndfull norske soldater, sersjanter og offiserer St. Olavsmedaljen, Krigsmedaljen eller Krigskorset for heltemodig innsats på fremmed jord. De som mottar medaljene på Akershus festning er mennesker som tar ledelsen og risikerer eget liv for å redde andre når alt går galt.

Jeg har mange ganger lurt på om jeg har det i meg. Om jeg selv kunne trå til om situasjonen skulle kreve det. Å være den som redder folk ut av en brennende bygning, tar ledelsen ved en ulykke eller stuper uti for å redde noen fra drukningsdøden. De tankene er jeg ikke alene om å ha. Det krever sin kvinne eller mann å holde hodet kaldt, våge sitt eget liv og ta riktige avgjørelser selv når situasjonen virker umulig. For de fleste av oss blir det heldigvis med troen og tvilen på egne evner.

Mange av våre 100 000 veteraner fra internasjonale operasjoner har opplevd farlige og særdeles krevende hendelser. Mange har trådt frem og tatt ledelsen, løst oppdraget og samtidig tatt vare på sine kolleger. Noen av disse får sine svært velfortjente medaljer i morgen. Disse heltene representerer en stor gruppe soldater eller offiserer som har hatt som jobb å risikere sitt eget liv for at andre mennesker skal få en bedre fremtid. For mange av de som har vært på krevende oppdrag har prisen vært høy. Noen har mistet livet, noen er blitt lemlestet, andre sliter med nervene. Medaljene som deles ut er derfor også en medalje til våre våpenbrødre og –søstre som ikke kom tilbake til hverdagen etter tjenesten.

Det finnes ingen oppskrift på heltemot. Likevel er det spennende å se etter personlighetstrekk hos de «som bare gjøre det». Mange av våre fremste medaljemottagere er mer opptatt av å gjøre enn å snakke. De er alltid fremst blant likemenn og de er selvsagt svært dyktige fagfolk. De har tilbragt tusenvis av timer i trening på ulike situasjoner og oppdrag, og de setter alltid andre foran seg selv. De er krystallklar på rett og galt, og de føler seg som regel mer hjemme i skogen enn på kontoret. De har alltid smilet på lur og vil aldri skryte av egne evner eller fortreffelighet.

For meg er Veterandagen en anerkjennelse til alle våre veteraner og deres familier. Derfor er det helt på sin plass at familiene til medaljemottagerne har en sentral plass under søndagens seremoni på Akershus Festning. Jeg gleder meg til å se kjente smil hos folk som jeg har enorm respekt for. Jeg er takknemlig som har fått jobbe med så mange flinke og dyktig mennesker som «bare gjør det». De er fortsatt mine idealer som jeg forsøker å strekke meg mot og som vi kan lære av.

Ikke alle synes medaljer for tapperhet i strid er noe som burde deles ut. Leser du kommentarene på Forsvarets 8. mai-innlegg på Facebook, vil du se at noen mener oppdragene i Afghanistan er noe Norge ikke burde deltatt i. Ei heller belønne innsatsen med medaljer. For våre veteraner og mottakerne av medaljene den 8. mai betyr gruff i sosiale medier lite. Anerkjennelse fra regjeringen, forsvarsledelsen og medsoldater betyr mye, mye mer. Det er på sin plass å minne om at våre soldater og offiserer i Forsvaret gjør sin tjeneste for å sikre at vi alle skal få beholde vår rett til å ytre oss og vår frihet.

«I disapprove of what you say, but I will defend to death your right to say it». Evelyn Beatrice Hall

Denne uken fikk jeg gratulere Norges mest ettertraktede yrkesgruppe: De som har fag- og svennebrev. På utdeling av det synlige beviset på fullført læretid og fagprøve fikk jeg gratulere vinnerne i arbeidslivet og hilse fra Yrkesopplæringsnemnda i Troms og NHO. Her er talen. Kanskje du vil dele den med et familiemedlem, en kollega eller en venn med fag- eller svennebrev?

Kjære vinnere, venner og familie!

Norsk næringsliv har akkurat talt! Dere som har et rykende ferskt fag- og svennebrev er dagens og morgendagens vinnere. Av 24 000 bedrifter i NHO svarte flesteparten i vårt kompetansebarometer at de drømmer om flere ansatte med fagbrev. Folk som kan et håndverk, som får satt sammen en maskin, fikser et katastrofalt hår, kan kjøre svære lastebiler, lage mat til 10 000 gjester eller koble sammen bittesmå rør og alle dere andre fagfolk: Dere er drømme-medarbeiderne til norske arbeidsgivere.

I media fremstilles det som en nyhet at fagarbeidere er populære. Dere vet at det er en tullenyhet. Det er slett ikke noe nytt at dere er ettertraktet!

Folk som kan noe praktisk har alltid vært en vinner. Folk med fagkunnskap har bygd landet vårt, byen vår og samfunnet vi lever i. Husene, veiene og tunnelen hadde ikke stått uten at hundrevis av hender, som en gang har tatt imot et fagbrev, har brukte dem til å bygge. Bookingen av rommet vi bruker i dag hadde ikke skjedd uten at bestillingen ble tatt imot av en med fagbrev. Salen vi bruker hadde ikke sett så bra ut om ikke folk med fagbrev hadde lagd skikkelige dekorasjoner og lyset hadde ikke kommet på uten folk med fagbrev.

Jeg er sikker på at dere allerede har kjent på den anerkjennelsen og respekten det å kunne et fag innebærer. Venner og familie bare kribler etter en fagmann eller fagkvinne i familien som kan fikse stort og smått. På en dag som denne når dere feires og gratuleres er det derfor også på sin plass å advare. Fra nå av kommer det ikke til å bli fred å få!

Dere er vinnerne – nesten over alt. Til og med på kjærlighetsfronten. Ja skulle det, mot formodning, være sånn at det butter imot akkurat nå kan jeg trøste dere med at det kommer til å snu! Det sitter titusenvis av svigermødre og svigerfedre rundt om i Norge som drømmer om at arvingen skal komme hjem med en eller ei som har fag- eller svennebrev og som kan få noe gjort!

Likevel – nå før dere tar helt av må jeg få helle kaldt vann i årene. Det er noen farer dere må være ekstra på vakt mot.

Når dere hører uttrykk som «du skulle ikkje hatt tid til å se litt på den boksen i kjelleren» eller «ka du trur om de flisen i gangen» må dere være ytterst våken. Kanskje er det til og med for sent!

Fra i dag av, når dere har fag- og svennebrev, kan den mest uskyldige kaffeinvitasjon være en skjult liten arbeidsordre. Før du aner ordet av det og før du har fått så mye som en lefsebit eller kaffeskvett sitter du i et arbeidsmøte forkledd som et kaffeslabberas.

Brått inviteres du til å anlegge en bitteliten urtehage med minigraver, til å «smelle i hop» ei 12-etasjers bryllupskake, montere 40 led-lys eller hjelpe til med kveldsstellet av åtte – ti unger i nabolaget.

Jeg oppfordrer dere på ingen måte til å starte første dag som innehavere av fag- og svennebrev til å bli skap-fagfolk. Det er all grunn til å smelle det flotte dokumentet opp på på veggen hjemme, på veggen på Facebook og alle andre vegger dere måtte finne. Det har dere ærlig fortjent, men kom ikke å si at jeg ikke advarte dere mot fjerne slektninger og venner du ikke har hørt fra siden 2009 som har en «bitteliten oppgave» du bare MÅ se på nå som dere har fagbrevet i orden.

Som dere vet jobber både LO og NHO sammen i Samarbeid mot svart økonomi. Svart arbeid er en skikkelig tyv som stjeler oppdrag fra dere som er fagfolk, som øker risiko for den som får jobben gjort og som raner samfunnet for skatt som igjen skal sikre velferdsgoder som sykehjem, gatelys og skoleplasser. Mitt tips er derfor å si til de flest som har en «bitteliten jobb» at det kan du sikkert se på, men da må du avklare med sjefen om dere har tid til flere fakturerbare oppdrag. Da blir det fort stille.

Alle vet jo at det knapt finnes en jobb som «bare» tar 10 minutter. Det meste tar en time og det meste krever verktøy og utstyr som du må ha eller bare skaffe til veie. Det kan hende det blir litt færre kaffeinvitasjoner, men som fagfolk skal jo dere tjene penger og kan kjøpe kaffen selv!

Jeg er som dere sikkert ser ingen mann med fagbrev. Likevel liker jeg å tenke at jeg er en av dere. Jeg synes nemlig fagfolk og våre medlemmer i håndverksbedriftene er tøffe folk som kan mye og er utrolig kjekke å være sammen med. Dere ser muligheter og løsninger der jeg ser utfordring og problemer.

Heldigvis får jeg i jobben min i NHO lov til å late som jeg er en av dere. Her om dagen var jeg for eksempel på et kveldsmøte hos Troms Murmesterforening med lærlinger, fagfolk og mestere med fordypning i faget «legging av stor flis»!

Jeg hoppet med andre ord bukk over 1000 fagdisipliner i murerfaget og gikk rett over på the real stuff: Store flater! Jeg var som et tent lys. Stor flis er nemlig ikke for småjenter og smågutter. Her må det – som alle murere vet, skikkelig dobbelsmurning til. Både på underlaget og på flisen. I tillegg MÅ det tannes skikkelig opp. Om dere nå lurer på hva tanning er det best at dere ikke spør meg, men at dere finner dere en murersvenn å spørre. Viktig er det uansett. Det er nemlig ikke noe særlig når en flis på 1,50 x 1,50 i et sykehusbygg ikke er i vater og bestemor ligger med hodet ned og beina opp fordi du ikke har gjort jobben skikkelig.

Heldigvis skal dere ikke kunne alt i dag. Det er fortsatt lov å spørre sjefen, basen, mesteren, kollegaen eller byggelederen. Det er jo av erfaring dere skal bli skikkelig god! Dessuten kommer det mange anledninger der dere kan lære gamle ringrever om digitale arbeidstegninger, nye standarder eller hvordan en får liv i en bærbar pc.

Jeg håper at dere som i dag mottar svennebrev- og fagbrev kjenner på en stor stolthet og at det varer lenge. Våre medlemsbedrifter er svært stolt over dere og over å ha fagfolk i arbeid. På byggeplasser rundt i Troms kommer det stadig opp nye, store plakater som forteller at bedriften har lærlinger på oppdraget. Så viktig har lærlingene blitt for rekrutteringen til arbeidslivet og for norsk økonomi at det nå innføres krav om lærlinger i bedriften for å kunne ta del i offentlige anbud.

På vegne av Yrkesopplæringsnemnda i Troms og NHO er det en ære få gratulere dere og ønske dere lykke til på veien. Men før jeg avslutter må jeg bare spørre om det er en bilmekaniker som kan se på en bitteliten ulyd i en Volvo jeg har stående på yttersiden… Det tar maks 10 minutter…

Tusen takk for oppmerksomheten og gratulerer med dagen!

I morgen klokken 10.20 skal jeg snakke på årets IA-dag i Troms. Om «det gode liv på jobben». Full sal på the Edge i Tromsø. Jeg takket ja i en slags gledesrus over å bli invitert til å snakke. Nå angrer jeg noe grassat. Jeg har 30 minutter til rådighet og 700 stykker i salen. De har betalt for å høre på. De har neppe betalt så mye for mitt foredrag alene, men like fullt: De har betalt!

For å sikre stigning i programmet er jeg – amatøren, først. Etter meg kommer de proffe. Folk som tar millioner (minst) for hvert foredrag og som sikkert hentes på flyplassen med egen limmo. Det er slik jeg tenker på Solfrid Flateby og Halvor Haukerud som kommer etter meg. De som har foredrag som livsstil. De som sikkert ikke har ett eneste nedskrevet ord og som lirer av seg morsomheter på løpende bånd.

Amatøren har skrevet ned alt. Printet ut på laserprinter! Håndsvetten min i morgen vil få blekkprinter-bokstaver til å flyte ute. Da var vi like langt.

Amatøren har øvd. Kjerring og unger har blitt jaget til den andre enden av huset, far har stått på kjellergulvet med stoppeklokke, powerpoint-pc og jukselapp (den fra laserprinter’n). Jeg har sett at klokka går alt for sakte. Jeg skal jo fylle minst 30 minutt! I følge arrangørene hos NAV bør jeg helst være morsom. Jeg drømmer om publikum som ler så de mister pusten slik at jeg må ta lange pauser. Da går klokka i alle fall fort!

Snakk sakte, sier kona alltid. Det passer ekstra godt nå. 20 powerpoint-bilder skal fylle 30 minutter. Likevel er det å snakke sakte en hårfin balansegang. Jeg kan jo ikke snakke så sakte at publikum slår fast at jeg er utrustet med mindre «bagasje».

Om ikke annet er bildene jeg skal bruke fine. De har jeg i panikk funnet på familiens 17 forskjellig eksterne harddisker. Alle pent spredt i geografien rundt hos svigers, hos brutter’n, på loftet og på hytta. Det hjelper lite med backup når du har så mange backup rundt omkring i slekta at du ikke finner noe. Natt til mandag fant jeg det siste bildet. Det var lovlig sent.

For å sikre fallhøyden skal nemlig foredraget tolkes «live» av to døvetolker. De ville helst se materialet før helgen. Det er jo ikke så lett å stunt-tolke en nordlending som snakker sakte for å få tiden til å gå. Nå har jeg gitt dem grusomt dårlig tid til forberedelser. Beklager!

Konferansen «Det gode liv på jobben» nærmer seg. Mer enn en gang de siste ukene har jeg lurt på hvorfor jeg lot meg lokke til å snakke der. Det har jo vært alt annet enn «det gode liv» de siste dagene. Jeg har skrevet, kuttet, lest høyt og kuttet. Samtidig vet jeg svaret på hvorfor jeg sa ja. Jeg skal begynne med det i morgen: Jeg sa ja fordi det er så utrolig mye gøyere å si ja enn å si nei. Samtidig skal det gjøre litt vondt i magen. Vi har alle godt av å utfordre oss selv – også på jobben.

Nå må jeg bare finne ut hvordan jeg skal fylle de siste fem minuttene av foredraget mitt. Nødløsningen blir å lese høyt fra dette blogginnlegget…
Har du forslag til en god vits jeg bør fortelle er det bare å sende over. Det blir sikkert tid til den!

Jeg har stor tror på et sterkt Nord-Norge, et tettere nordnorsk samarbeid og at vi blir sterkere sammen. Førstkommende mandag samles 430 nordlendinger til Agenda Nord-Norge i Stormen, Nord-Norges nye storstue og Bodøs nye kulturhus. Målet for samlingen er å bli enda bedre i den krevende øvelsen nordnorsk samarbeid.

I høst har debatten gått i Nord-Norges to største byer. Er Bodø en tvilsom samarbeidspartner og er Tromsø en slem storebror? Enkelte har ment at ideen om samarbeid i nord bare er en ide. Jeg tilhører de som mener at ideen lever, at Bodø-Tromsødebatten ikke er viktigs og at samarbeidet har mer kraft og er viktigere enn noen gang. Forskjellene mellom de nordnorske byene og fylkene er færre enn det som forener oss. Arctic Race, ordførersamarbeidet 06 og samarbeid om samferdselsprosjekter viser at det vel verd å søke mer samarbeid i nord.

I NHOs konjunkturbarometer for 3. kvartal er det tydeligere enn noen gang at Nord-Norge er viktig for norsk økonomi. Med Nordland som eksportmotor og 19 milliarder i eksport så langt i år øker Nord-Norges andel av fastlandseksporten til 10.3 prosent. Eksportveksten fra nord er på over 23 prosent og bedre skal det bli! Våre råvarer og våre opplevelser blir stadig mer ettertraktet. Den gunstige valutasituasjonen gjør at reiselivsopplevelser og overnattinger kan kjøpes med en rabatt på 30 prosent fra USA og 20 prosent fra Eurolandene.

Vi er i ferd med å vokse på oss velfortjent selvtillit i nord. Nordlyset, torsken, laksen, gassen, industriproduktene og teknologitjenestene selges med stor etterspørsel og til stadig større verdi. Der geografi, spredt bosetning og store avstand før var en ulempe gjør vi nordnorsk kompetanse, råvarer og opprinnelse til et fortrinn. Et voksende satellitt-marked har ekstra gunstige vilkår fordi KSAT kombinerer perfekt antenne-lokaliteter med perfekt nordnorsk kompetanse. Slik er det med en rekke varer og tjenester: Der vi før for langt unna markedene kan vi nå frem til markedene lettere enn noen gang eller skape ny, egne markeder.

Nord-Norges fremtid ligger i de unge grenseløses som verken ser kommune-, by- eller landegrenser som avgjørende. 13 grenseløse ungdommer er plukket ut til Agenda Nord-Norges ambassadørprogram. De utvalgte som er mellom 25 og 35 år har allerede hatt den første av seks samlinger. De har møtt ordførere, forskere, ledere og organisasjonsfolk på en reise mellom Bodø og Tromsø. De unge har stjerner i øynene, men det har jammen også de som har møtt ambassadørene. «Jeg skulle ønske det var meg» ble sagt av mange på veien, fordi det forstås at dette er unikt, viktig og nyttig.

Det sies ofte at vi i nord må samarbeide når vi kan og konkurrere når vi må. Førstkommende søndag møtes Bodø/Glimt og Tromsø IL til siste hjemmekamp i Eliteserien. For Glimt betyr kampen og «slaget om Nord-Norge» mindre enn på lenge. De har allerede gruset Tromsø på hjemmebane og ligger himmelhøyt over TIL på tabellen. For TIL betyr kampen alt! Vinner TIL er de så godt som sikret plass på øverste nivå også i 2016.

Selvsagt skal begge lagene spille for seier. Likevel håper jeg at Glimt er akkurat så god at TIL likevel vinner. Eller som Arthur Arntzen, en av tidenes mest kjente Glimt- og Tromsø-supportere sa det før cup-finalen i 1996: Måtte det beste laget vinne – over Bodø/Glimt.

Jeg ønsker oss alle lykke til i det videre samarbeidet. Ikke alle kan spille på Aspmyra og Alfheim, men alle kan være med i heiaropet for mer nordnorsk samarbeid og alle kan alle spille for det nye nordnorsk felleslaget!

Vi har fått en ny husvenn. Trine heter hun. Hun er vår nye middagsgjest og stikker innom stort sett hver dag ved middagstider. Noen ganger er hun der en hel uke i strekk. Jeg vet ikke hva etternavnet er, men vi snakker om Trine som en gammel venn. Trine er damen bak Trines Matblogg http://trinesmatblogg.no/ og hun har tatt over hjemmet vårt.

– Trine sier, Trine anbefaler og Trine bruker grønne linser, refererer min kone. Jeg har spist mer hvite bønner og grønne linser på det siste året enn på mine 40 første. Alt på grunn av Trine. Vi er rett og slett overtatt av Trine. Trine er sjefen på kjøkkenet vårt. Jeg har en mistanke om at vi ikke er de eneste. Vi er mange som er tatt av Trine.

Det har vært hevdet at bloggere skal ta over verden. Jeg har avvist det som tull, men i det siste har jeg blitt mer i tvil. I alle fall når det gjelder Trines verdensherredømme. Jeg er stadig oftere jagende fra hylle til hylle i matbutikken, med handlevognen som rambukk på jakt etter matvarer jeg aldri har hørt om. Faveobønner og gurkemeie, null-null mel for pizzabunn og quinoa. Med stigende puls og Trines kommandoer på handlelappen småløper jeg om kapp med andre menn i samme ærend. Ikke rent sjelden kolliderer vi omtrent ved hylla for linser, bønner og erter. Vi er alle styrt av Trine. Go green står det på lappen. Bønnene må være fra Go green. Tomater på boks skal komme fra Mutti. Det har Trine sagt og da blir det sånn.

Egentlig burde vi sett signalet for lenge siden. Da Trine lanserte sin blogg het den Trines mektige matblogg. Det var et tydelig frempeik mot det som skulle komme. Nå er «mektige» tatt ut av bloggnavnet. Har man først fått verdensherredømme, så trenger en ikke b o k s t a v e r e det. Det kan gjøre tilhengerskaren urolig. Det vil ikke Trine.

Familier på alle kontinenter strever for å komme seg gjennom «helvetestimen», tiden fra en kommer hjem fra jobb og skole og til middagen må stå på bordet. Også vår lille familie. Helvetestimen er timen hvor alt skal skje før fotballtrening, konfirmasjonsundervisning og basketkamp. Det er som balansekunst på kanten av skjærsilden. Om maten ikke kommer på bordet i en faderlig fart er familieidyllen brutt. Om maten, når den endelig kommer, ikke faller i smak og gir energi til sultne unger er helvete løs. Lavt blodsukker er som plumbo mot familielykke. Bommer du på smak og timing er det bare å håpe at klokka går fort mot leggetid, for den dagen blir ingenting bra. Det er der Trine kommer inn som redningen. Trine er trygg, Trines mat smaker og Trine passer klokka. Står det 30 minutter som tidsberegning, så tar det 30 minutter å lage maten. Trine har rett og slett kontroll.

Norske familier har et svært begrenset antall middagsretter på repertoaret. Klassikere som grøt, pannekaker, kjøttkaker i brunsaus og ovnsbakt laks går igjen hos de fleste. Taco på fredag, lammelår på søndag og fiskeboller i hvit saus er slagere hos mange. Til slutt er hele familien så matlei av å spise de samme ti-tolv rettene året rundt, at man er desperat i jakten på en redningsplanke. Da står Trine klar på nettet. Hun har løsninger for variasjon, tradisjonsmat og kjøkkenmotivasjon.

Jeg har strittet imot. Hvem er denne Trine? Hva vet hun om baking som gjør at hun kan utfordre bolle-oppskriften jeg har arvet fra muttern? Kan det være nødvendig å gjøre ukentlige innkjøp av urtekrukker med gressløk, timian og oregano? De dør jo uansett etter en dag på kjøkkenbenken. Både Trine og kona sier at sånn må det være, og da vet enhver klok mann at en ikke bør stille flere spørsmål.

Trine har tatt over og innerst inne kjenner jeg at jeg liker det. Familie-roen er etablert og jeg har innsett at muttern sine boller blir enda bedre om jeg følger Trines baketips (smøret skal inn i terninger og eltemaskina skal jobbe mer enn tolv minutter). Så får jeg heller leve med at vi er tett på overdose av linser, bønner og erter. Trine sier at det er sunt så da stemmer det nok, det også.