Kategori: Ukategorisert

Vi er nok mange som ikke helt har fått med oss hva som egentlig skapes på nedsida av veien i Eidkjosen utenfor Tromsø. Her lager NOFI utstyret som sikrer at laks ikke rømmer, at fiskeriene skjer med riktig maskevidde – og at skadene blir så minimale som overhodet mulig hvis oljeulykken skulle være ute. De er ikke kjent for store ord i bedriften, men jeg låner dem noen av mine:

Nede på kaia ligger to store tromler. 700 meter gummipølse, snurret opp som lange gummi-tentakler. Klokka er 20 og kveldsskiftet er på jobb. Den brasilianske kjøperen av oljelensene til fem millioner kommer på befaring dagen etter. Da jobbes det sent, og det jobbes godt hos NOFI.

Mannen ved plastsveisemaskinen kaster et litt brydd blikk over skuldra idet vi trår inn i hans rike. Smiler rekker over hele produksjonshallen, men han har ikke tid til smalltalk. Universitetsrektoren, de lokale bedriftsledere og akademikerne fra Arktisk Marint Forum står ikke på kundelisten for denne leveransen. I kveld må det jobbes. Det jobbes, men det jobbes i det stille. Store ordrer er dagligdags. Store ord spares det på.

– Vi har tre sterke pilarer i olje, fiskeri og havbruk, forteller Torgrim Rørtveit nøkternt. Han er daglig leder i firmaet med 90 ansatte og som i det stille omsetter for nesten 200 millioner.

Da NOFI startet i 1978 var kundene lokale fiskere. I dag finnes kundene over hele verden og eksportandelen er 60 prosent. Det kan nok være greit å ha flere ben å stå på og å ha kunder lengre vekk enn en fiskebåt-reise unna. Det er sjelden det er opptur over hele linja langs kysten. Det er enda sjeldnere å bli profet i egen by. Kanskje har vi lokalt ikke helt fått med oss og forstått hva NOFI leverer?

Det lukter  nemlig svidd av produksjonen hos NOFI. En sånn søtlig, farlig lukt du har lagret langt bak i hodet fra barndommen når en lekefigur hadde kommet for nær panelovnen. Hos NOFI leker de også, men i større dimensjoner og med en alvorlig undertone. Fisk skal fanges i garn, laks holdes i steng og olje skal ikke grise til strender eller liv i havet. Da må utstyret være til å stole på! Sjefen forteller om takhøyde og kreative brytninger mellom ingeniører og de som utfører håndverket. Slik kan smeltet plast bli til lenser og prisvinnende pumpesystemer for olje på vann.

Hos NOFI holdes tradisjonelt fiskeri-håndverk i hevd, samtidig som det bygges moderne havbruksstrukturer som skal holde laksen innenfor nota i storm og stille. Skal en lykkes i arktisk klima må modernitet og erfaring kombineres. Mantraet er at om utstyret fungerer i 10 minusgrader på Finnmarkskysten, så fungerer det også på kysten av Afrika i 30 pluss.

Jeg kom til NOFI  på jakt etter hemmeligheten bak suksessen. I dag vet jeg at hemmeligheten ikke er en. Det er mange grunner til at NOFI lykkes. Inkluderende arbeidsliv, takhøyde, kompetanse, tålmodighet, samarbeid, oppfinner-kultur, langsiktig markedsarbeid, stå på vilje og en passelig dose store ord er bare noen av grunnene. I tillegg er tydelig, synlig og omsorgsfull ledelse sentralt.

Den gangen kundene var norske, var lokal-tv i skuddet. Jeg husker fortsatt NOFIs tv-reklamer fra tidlig 90-tall. «Ikkje no, ikkje no, men NOFI» gjallet det ut av tv-en i barndomshjemmet mitt. Det klinger ikke riktig så flott i dag, og reklamen tilhører nok ikke NOFIs stolteste øyeblikk. Mens jeg vandret rundt i en ordnet kaos av garn, gummi og plast kom jeg til å tenke på denne reklamen. Jeg er sikrere enn før: Det går an å bli best i verden fra Nord-Norge. Tiden er «ikkje no, ikkje no, men NOFI.»

Kvinner og menn er svært forskjellige. Størst er forskjellen på hodet. Ikke inni, men utpå. Der damer vet alt om eget hår, hårprodukter, frisørvalg, styling og stæsj, vet menn knapt mer enn at hår vokser, må klippes og forsvinner med alderen.

Nylig befant jeg meg i stolen hos en tilfeldig frisør. Menn flest, i dette tilfellet meg, havner der etter innfallsmetoden. Kvinner har kalendere hvor frisørtimer er plottet inn med kirurgisk presisjon. Den eneste gyldige grunn til å droppe en frisørtime er deltakelse i egen begravelse.

Menn er planløse frisøroffer uten tanker om faglig dyktighet, pris eller kvalitet. Vi er stort sett opptatt å få time akkurat når det passer oss, at lidelsen varer så kort som mulig og at det ikke koster like mye som fire nye vinterdekk. Kvinner setter gjerne av en halv arbeidsdag til pleie og nytelse hos sin favoritt hair expert og betaler gladelig like mye som en 10-retters på en topprestaurant. De klipper seg hos frisører de kjenner, vet navnet på ungene til og som snakker til dem som gamle venner. Vi menn er villig til å klippe oss hos alle som ser ut til å kunne holde en saks med en hånd.

For menn er et besøk hos frisøren rene serien av spørsmål vi ikke kan svare på. Det begynner i det vi er innenfor døra og fortsetter som en strøm av nesten umulige utfordringer. Vi er jo ikke så opptatt av dette håret. Derfor aner vi ikke om det er riktig å svare ja eller nei på spørsmålet om det er greit at vi klippes av en lærling. Her, mine mannlige venner står vi opp mot et stort dilemma. En litt usikker lærling og en viljeløs mann er sjelden en god kombinasjon, men vi er jo i desperat nød. Vi trenger flinke unge, folk som bryr seg om det vi ikke kan noe om: håret.

Skal håret vaskes?  Er det lenge siden siste klipp? Pleier du å klippe deg med maskin? Ble det sist gang brukt 9 eller 12 millimeter maskinklipp på siden? Skal vi ta i litt voks eller gelé? Menn melder pass på de fleste spørsmål og gjør det menn gjør når de er i tvil: Gjetter på svaret. Du må huske at mange menn ikke engang aner om de har luggen til høyre eller venstre. Rådvillheten skyldes at vi avkreves svar under sterkt psykisk frisørpress – og at vi ser oss selv speilvendt. Det er klart vi blir forvirret!

Det vi menn derimot er godt forberedt på, er å svare på trivielle spørsmål om hvor vi jobber og det evig aktuelle tema om hva vi skal gjøre neste ferie. Det vi ikke liker så godt, er når vi må svare høyt for å overdøve klippemaskiner og hårfønere. Det er jo masse folk i salongen som ikke trenger vite at vi skal tilbringe høstferien i Palma Nova eller på hytta i Aglapsvika.

Damer skravler i vei som om de var i sitt eget hjem. Frisøren masserer, striper, føner og klipper mens taksameteret og praten går. At alle hører, det bryr de seg ikke om. Dette er deres dag! De er på ingen måte i tvil om hvordan de vil ha håret og når de var hos frisøren sist. Det har med bilder av frisyrer klippet ut av dameblader og vet på minuttet hvor lenge det er siden sist de fikk stripet luggen for 1200 kroner. De vet også når de skal klippes neste gang og avtaler ny time før dagens besøk er over. For menn er dette helt absurd. Om en mann blir spurt om han vet når han vil ha neste frisørtime, vil det være som finale-spørsmålet i Kvitt eller dobbelt. Sjansen er overhengende for at han melder pass.

De mest avanserte damer har allerede booket time for klipp til julebordet i 2018. Hår er vitenskap og noe damer legger millioner og milliarder inn i. Hjemme hos oss er det så mye hårkur, hårpleie og shampo-greier at vi snart må bygge ut badet. Hva er galt med den geniale oppfinnelsen «Dobbel Dusch»? Shampo og såpe i ett er jo praktisk til tusen og utrolig plassbesparende.

Å gå til frisør er som en forundringspakke. Mang en mann har sjokkert opplevd at kam og saks brått har tatt unna ville øyenbryn. Menn har for begrenset fantasi til å forstå at buskete bryn enkelt kan stusses ned og er i mildt sjokk over at frisøren så enkelt tar affære.

Begrenset fantasi hadde også en kamerat av meg som for noen år siden snublet inn hos en av byens frisører. Det obligatoriske åpningsspørsmålet: – Ja, ka har du tenkt?, ble besvart med et hjernedødt:

– Neeeei, æ har ikkje tenkt så mye, du har i grunn fri tøyler. Det fikk den mannlige frisøren til å gå opp i ekstase. Mens han energisk dro fingrene gjennom min kamerats lange lokker utbrøt han:

– Åååhh, heeeerreguuuuud, du må ikkje si sånn. Tusenvis av crazye idea bare poppe opp inni hauet mitt. Da kom det tørt fra stolen hvor min venn hadde gjenvunnet åndsnærværelsen:

– Ta fatt i den mest konservative ideen og hold fast ved den!

Et fantastisk svar som nok avverget en kommende katastrofe på hodet og runder med oppfølgingsspørsmål i stolen.

Det eneste spørsmålet jeg forøvrig klarte å svare riktig på ved mitt siste frisørbesøk, var om jeg ville kjøpe 1 desiliter shampo med grønn te, yoyobaolje og hirsegress til kr 899. – Jeg takket pent nei. Akkurat den har vi nemlig hjemme fra før.

Etter to og et halvt år som Norges sjømatråds utsending i Sørøst-Asia var det i sommer tid for å vende hjem til Norge. Mens jeg var i utlandet har jeg løftet opp et hundretalls laks og smilt med alle tennene til pressefolk, bransjefolk og butikk-kunder over hele Asia. Det har vært som å få spille med norsk landslagsdrakt hver dag.

Å markedsføre laks, Norges mest kjente merkevare og sjømat, vår tredje viktigste eksportvare, er en drømmejobb. Jeg har fått være et laksehode på fulltid, og snakket om «Norwegian salmon» til både de som vil høre og de som ikke har vært riktig så interessert. Nå har jeg overlatt stafettpinnen  i Sør-Øst Asia til min kollega Jon Erik. Dette er noe han av det han må lære og som kanskje også er interessant for deg:

Norsk laks er svære greier i Asia. Hos Taiwans største sushi-kjede med 300 utsalgssteder henger beviset på veggen. På deres Ti på topp-oversikt er laks fra Norge nummer 1, 3, 4 og 5. Litt skamfull forklarte salgssjefen i Sushi Express at våren i Taiwan hadde vært så kald at en supperett hadde inntatt andreplassen. Det skulle være forbigående, og snart ville den norske laks igjen tapetsere topp fem-listen.

Den nest største dagligvarekjedene i Singapore sjekket nylig hvilke dagligvarer som er viktigst for omsetningen. På toppen kroner kongen av fruktdisken (trommevirvel): banan. Nummer to er grønnsaksavdelingens grønne rose: brokkolien, mens laks fra Norge sikret tredjeplassen. Vår røde fisk fra de kalde fjordene i nord er altså blant de mest innbringende produkter for i butikker i Asia.

Det er mulig både du og Jon Erik allerede vet det, men det kan være greit å minne om at noen av de viktigste utsalgsstedene for laks er hos våre svenske venner i IKEA. De har like godt en regel som sier at «lax med graddsås» i restaurantene og i «Scandinavian food store» må være fra Norge. Når IKEA åpner sin første butikk i Indonesia, ventes importen av norsk laks til landet å øke med ti prosent.

I min grenseløse iver og naivitet foreslo jeg til IKEAs landsjef at vi skulle samarbeide om kampanjer når de åpnet butikk nr. 1 i Indonesia i oktober. IKEA-sjefen takket for omtanken, men svarte at han var mer bekymret for hvordan de skal holde antallet besøkende nede. 250 millioner menneskene som alle vil handle i en IKEA-butikk, kan rett og slett gi farlig mye trengsel. Da de åpne sin første butikk i Hong Kong ble to mennesker klemt i hjel og mange hardt skadd i kampen om å komme først inn.

Hva må så et laksehode kunne om laksehoder? Jo, at fiskehoder som i liten grad spises i Norge, er den største delikatessen for mange i Asia. Går du på et marked i Manila, Bangkok eller Singapore og forteller ekspeditøren at du ikke vil ha hodet, ryggben og finner, tenker han at du ikke forstår ditt eget beste. Omsorgsfullt pakker han det derfor ned i posen din. Det vi i Norge regner som avkapp, er førsteklasses mat i Asia og de vil ha både laksefilet, lakseryggbein og laksehode på middagsbordet.

Det store spørsmålet for jobben videre er å finne ut hvordan vi skal være et laksehode foran våre konkurrenter? Vi har allerede gjort mye rett, og har en god porsjon medvind. Det har gitt oss stilling som markedsleder for laks i Asia med 74 prosent markedsandel. Vår laks, den originale sushilaksen, kan fly «business class» med daglige avganger fra Norge til Asia. Fersk laks fra nord kan nå kunder i Japan på under 36 timer. Til land som Indonesia og Malaysia når laksen ut i butikk på tre døgn. Det gjør at vi kan selge fersk, norsk laks som sashimi, og surfe rått videre på verdens raskest voksende mattrend: sjømat på rått, japansk vis.

Mens en ny kollega har tatt over i Sør-Asia er jeg tilbake som kommunikasjonsdirektør i Norges sjømatråd. Der skal laksehodet omskoleres til å snakke  like mye om alle norske sjømatprodukter. Jeg har allerede startet treningen for en ny landslagsrolle, denne gangen ikke bare for laksen, men for all norsk sjømat. Laksehodet skal omskoleres til et torskehau. Kan et fiskehode ha det bedre?

——————————————————————————————————————————————————Jeg setter stor pris på alle lesere, kommentarer og delinger. I skrive er en stor glede. Å bli lest er en ære. Om du vil abonnere på innleggene mine kan du legge igjen e-postadressen din på høyresiden om du leser på pc og under om du leser på telefon eller mobil. Du kan selvsagt også sende meg en epost på cc@seafood.no så skal jeg legge deg inn. God helg!

Du flotte dame med sommerkjolen på Tromsøbrua her forleden: Beklager! Det var ikke meninga å løfte på skjørtet ditt. Nå skal du høre hva som lå bak. ”Stisykkel, det er tingen for deg”, sa kompisen min. Det var der det begynte. ”Fulldempet! Du flyter over alle steiner og har en helt rå opplevelse.” Ja, så gikk jeg til selgeren dagen etter: ”Jeg skal ha stisykkel. Fulldempet”, sa jeg. ”Det blir ikke billig”, sa sykkelselgeren og lo hjertelig.

La meg slå fast med en gang: Fulldempet stisykkel er ikke lagd for folk som ikke har lekt på sykkel siden Apache-sykkelens gullalder. Stisykkel er for gutter og jenter med balanse og kropp bygd for fart. Ikke for kontorfolk i ubalanse og kropp tilpasset kontorlandskap. Jeg skal utdype denne konklusjonen kjapt under, med argumenter for og imot fulldempinga:

Motargument #1: Pedaler

På en moderne sykkel sitter sykkelskoene gjerne fast i pedalene med klips. Det skal visstnok gi ekstra kraft i tråkket og økt kontroll på sykkelen. «Du og biken blir til en», sa min venn Magnar. Det er farlig nok å bli «ett med biken» om du sykler på asfaltvei lagd for biler. Når du sykler i terreng tilpasset Dølahest, er det direkte livsfarlig. I tillegg gir det dype sår i selvfølelsen når du sitter så fast at du må ha hjelp for å komme opp fra krattet du har veltet inn i. På flatmark.

Motargument #2: Reaksjonsevne

Du går smertelig fort fra full fart til null fart når du sykler i skogen. Helt essensielt blir derfor evnen til å vri sykkelskoen ut av pedalen, for å kunne ta en fot i bakken – bokstavelig talt. For en treiging, som meg kan manglende reaksjonsevne avhjelpes ved å skru på to ørsmå skruer på pedalene. Jeg justerte skruene så langt ut at de falt av i ei nordnorsk myr. Kontrollen på sykkelen ble om mulig enda dårligere. Fordelen var at jeg ikke lengre var låst til sykkelen som en straff-fange til sin jernkule.

Motargument #3: Overmot

Etter å ha syklet, dyttet og snublet deg til toppen av et fjell, kan du som kjent se frem til nedoverturen. Det kan gå farlig fort! Om du ikke går over styret i møtet med en kampestein, er muligheten stor for at du rister løs nyrer, tupe og tannfyllinger. Det er moro, men farlig. At menn i sykkelbukser, hjelm og sykkelhansker føler seg udødelig godt beskyttet, gjør ikke nedfarten mindre farlig. I følge sykkelfolk fins det to typer syklister: De som har veltet og de som skal velte. Jeg vil påstå at det på terrengsykkel stor sett finnes syklister som skal velte mange ganger.

For #1: Naturopplevelser

Sykling i skog og fjell bringer deg ut i naturen og kan gi fantastiske naturopplevelse. Som amatør på sykkel har jeg, fordi sykkelen og skoene henger sammen, ofte oppsøkt selve «grunnfjellet» i norsk natur. Det finnes ikke en bekk, rotvelt eller kampestein langs mine løyper som jeg ikke har undersøkt nærmere. Gjerne med ryggen eller hjelmen først. Fordelen er at jeg når som helst er beredt til å gi det lokale o-laget førstehånds informasjon om bekke-dybde og  om store steiner som bør merkes på kartet.

For #2: Fart     

Fart er farlig, men også veldig gøy. Med alderen svekkes jo sansene, så selv lav fart kan gi følelse av å sveve avgårde i overlydsfart. Kompisen min har helt rett: Med en dempet sykkel kan du sveve over småstein og kratt. Du føler deg litt som da du var 12 år og det viktigste i verden var en sykkel, en nedoverbakke og kamerater du kunne kappkjøre med.

For #3: Du kan kjøpe masse utstyr

Den gangen Apachesykkelen var på topp ble en pappskive og klesklype brukt for å øke lydeffekten på sykkelen. Billig og effektiv ekstrautstyr som fungerte når pappskiven slo mot eikene. Som 40-åring kan du kjøpe masse dyrt utstyr som gjør en svindyr sykkel enda dyrere. I tillegg kan du kjøpe rådyrt verktøy som er så lett og smått at det blir ubrukelig og knapt til å holde med store pølsefingre. Sikkert lett og litt kult, men veldig upraktisk. Erfaringen er at du med terrengsykkel tilbringer like mye tid med blåfrosne fingre, smått verktøy og en ubrukelig sykkel til mekking, testing og justering som til sykkelturen.

Skulle jeg gjort noe annerledes var det i utvikling av utstyret fra butikken. Jeg ville gjort det obligatorisk å selge leggskinn med terrengsykkel. Etter mine første turer var alt nedenfor kneet blått og blodig. Det var som om noen hadde slått meg med et brekkjern. 200 ganger.

I tillegg skulle jeg gjort forbudt å selge sykler med så brede styrer.

For unge dame: På vei over Tromsøbrua dro jeg nesten sommerkjolen av deg, der du sto klemt inntil rekkverket da jeg suste forbi. Jeg forsøkte å rope ut en beklagelse, men det hørte du neppe. ”De to skal være ett”, sa jo kompisen min, men vet var jo ikke du og jeg han mente.

Jeg har valgt å bli «ett med biken». Det er mulig ikke fulldempet sykkel er lagd for folk oppi førtiåra, men det funker for meg.

Og du lurer kanskje på kjolen? Ja, den var fin!

———————————————————————————————————————————————————–Dette innlegget om terrensykkel er tidligere publisert i Nordlys fredag 7. august http://debatt.nordlys.no/article/om-du-ikke-gar-over-styret-i

Ønsker du å abonnere på Chramer-bloggen min kan du enkelt gjøre det ved å legge inn e-postadressen din i feltet til høyre på pc-skjermen eller i feltet under på lesebrett eller mobil.

 

Dette blogginnlegget er privat og bør ikke leses av alle. Det handler om mamma og passer bare for dem som enten har en mor, har hatt eller vurderer å anskaffe en. Dere andre kan surfe videre.

Min mamma Eli har bursdag i dag. Hun runder 67 år. Mora mi er super – så super at hun fortjener et eget blogginnlegg. Mamma er ikke syk eller nede for telling så dette er ikke en «takk for alt»- eller en «bli frisk»-hilsen. Det er mer en «takk for alt du er»-hilsen.

Mammaen min har alltid mange prosjekter. Ikke i losjer eller frueforeninger, men prosjekter som hjelper folk som trenger det. For oss to biologiske sønner betyr det at vi tidvis må stå i kø bak andre når det gjelder hjelp og oppmerksomhet; rusmisbrukere, bostedsløse og unge asylsøkere. Spør jeg for eksempel om barnevakt en mandag er det bare å glemme. Mandager jobber hun som frivillig på Kirkens Bymisjon. Avslår hun en forespørsel om barnevakt, er hun likevel raskt ute med et nytt tilbud: «Hva med middag på torsdag?». Torsdag har hun nemlig allerede invitert fire unge afghanske asylsøkere på middag. Da passer det godt at broren min og jeg kommer med til sammen fire barn, for da blir det 12-13 til bords. Akkurat passe, ifølge mora mi. Mammas livsmotto er «den som gir blir aldri fri».

Da faren min, også en fin fyr forresten, skiftet stasjonsvogna ut med en småbil ble mora mi svært opprørt. Hvordan skulle hun nå kunne kjøre brukte møbler til flyktningfamilier som trenger hjelp? Da far min like etter kjøpte kassebil, var sorgen slukket. Nå kunne hun ta steget opp i de barmhjertiges Champions League. En kassebil betyr hjelp til flere!

Da jeg var ung ble det ofte sagt at jeg lignet på min mor. Det passet meg svært dårlig. De fleste gutter vil ligne på far – min var militær, sterk og kunne kjøre truck. Mammaen min jobbet i flyktningbarnehage, på krisesenteret og på barnehjemmet. Det var ikke spesielt kult.

Mora mi er utrolig glad i folk. Og hun elsker å bli kjent med nye personer. For noen år siden fant hun et forkomment dansk ektepar på hurtigbåtkaia på Senja. Siste rutebuss var gått og den etterlengtede rundturen på eventyrøya lå an til å gå i vasken. Da inviterte mamma på hjemmelagde vafler på hytta med påfølgende guidet omvisning på Senja. Selvsagt med min stakkars far som sjåfør. Om kvelden ble de kjørt til kaia slik at de rakk siste båt til Tromsø. Fortsatt mottar mamma årlige invitasjoner til Danmark og honning fra gården i Danmark i julegave.

Det største likhetstrekket mellom mamma og meg er en mildt sagt uryddig tannstilling. En tannstilling som kan sikre kjeveortopeden en ny hytte på fjellet. Om han bare slipper til. Men på min tannstilling slapp ingen til. Mora mi, som har omsorg nok til tusen, fortalte meg at jeg hadde store fine tenner, som jeg burde smile med hele tiden. Tannregulering var ikke nødvendig, i følge henne! I dag ser jeg at mammas tannfaglige grunnlag var syltynt.… Men i selvtillitsbygging har mora mi alltid vært en ener. Mamma Eli sa jeg var OK – og da var det sånn! I dag tar jeg det som et kompliment om noen sier jeg ligner på mamma. Både i utseende og i opptreden.

Mamma har vært pensjonist i flere år, men hun er definitivt ikke ferdig med sin livsgjerning som er å hjelpe folk. Fortsatt er det noen som trenger ei seng, en klem, en middag eller en prat. Mamma har alltid tid og et nydelig, litt uryddig smil til alle.

Hun fortjener ekte og ærlig takk for alt hun er for meg og mine. Jeg vil samtidig passe på å si at jeg er glad i henne og glad for at hun er mora mi. Dersom du har lest helt til hit og også har en mor som fortjener en takk, så synes jeg du skal ringe til mora di og fortelle det til henne.