Taletid

Surfs up!

På Internett ser Bangtai surfeskole på Bali ut som surfeverdens svar på Oxford. Instruktørene presenteres som om de har 1000 vekttall i bølgologi, og fasilitetene ligner på en nybygd grendeskole i Norge like før nedlegging – altså 100 prosent moderne. I virkeligheten er Bangtai surfeskole samlokalisert med tomgodslageret til en sliten beachkafe.

Vi ankommer surfekurset ferdig oppvarmet etter å ha travet som Moses i ørkenen i minst åtte kilometer. En drosjesjåfør med høyskolestudier i bullshit sendte oss nemlig i kameltrav i feil retning. Vi innfinner oss derfor både svette og småforbanna minst 15 minutter for sent til skolestart. I businessverden ville det vært ille. I surfeverden ser det ut til å passe perfekt. En fulltallig stab (to mann) småsover i en gigantisk saccosekk, og det ser ikke ut som om de har tenkt å gjøre annet på denne siden av nyttår.

Som engelen som åpenbarte seg for Moses stiger surfeinstruktør Bangday så sakte ut av sakkosekken. Dette er orakelet som vi desperat har lett etter på vår ørkenvandring. Nå trår han ned fra sin saccosekkhimmel og begynner å gjøre klar brettene vi skal bruke. På Quiksilver-reklamen er brettene spisse som prosjektil. På Bangtai surfeskole er nybegynnerbrettene så breie og butte at jeg mistenker at de er levert av Hjelpemiddelsentralen. Her mangler kun sidestabilisatorer, så vil amatør-inntrykket være komplett. I tillegg er de minst like tunge som steintavlene Moses bar ned fra fjellet.

Bangday spør det obligatoriske bli kjent-spørsmålet «Where are you guys from?» og han nikker megetsigende når han for første gang hører om landet Norway. Jeg angrer umiddelbart på at jeg ikke bløffet og svarte ja på oppfølgingsspørsmålet om vi hadde surfet før. Mitt tydelige nei bidrar til en særdeles basic start på kurset. Bangday anser nemlig folk som ikke har surfet som utrustet med mindre bagasje i sin «mentale koffert» . Instruktøren vår starter derfor med å vise oss hva som er over- og undersiden på brettet. Til de som ikke har deltatt på denne leksjoner hos Bangday kan jeg avsløre at undersiden er glatt og har finner. Denne må det ikke stås på når det skal surfes…

Etter en time med tørrtrening på sand er vi mer enn klar for havet. Bangday, på sin side, er klar for 20 minutter ekstra tørrtrening. I ettertid forstår jeg at dette var nødvendig for at kompisen skulle komme seg ut av saccosekken, smøre seg inn med solfaktor og ta noen lette knebøy. Først når kompisen er klar er vi klar for storhavet.

Det er ikke til å tro, men alle nybegynnertriks sitter med en gang: Jeg mestrer «vrengt t-skjorte over hodet» og går rett over til det litt mer smertefulle «knekte tånegler» og «blodige brystvorter». På run nummer tre behersker jeg «brettet i bakhodet». I løpet av de to neste nailer jeg det vanskelige, men like fullt klassiske: «sand lengst opp i Nordkjosbotn».

Mens jeg ennå strever med å komme meg i stående posisjon på brettet, ser jeg plutselig min 9-årige sønn reise seg og surfe som om han er sønnen til Kelly Slater (11 ganger verdensmester i surfing). Heiaropene for guttevalpen høres fra ei hel strand mens jeg enda lurer på hvordan jeg skal unngå at snora tvinner seg rundt kroppen som bandasjen på en mumie. «You have got to relax», messer instruktøren min. Nå suser også min andre sønn forbi meg, og jeg er villig til å gi bort både surfebrettet og ungene.

Inne på land har surfeinstruktørens kjæreste tatt masse bilder av elevene. Hun pumper ut superlativer som en rosablogger på speed og lover at hun har tatt «amazing pictures». «It’s gonna look great on film”, sier hun. Jeg tenker det at det er utrolig hva en kan få seg til å si for penger.

Min konklusjon etter to timer med Bangday og kompisen er som følger: Det er ALT for sent å lære seg å surfe når man nærmer seg 40! På nettet har jeg lest at kronprinsesse Mette-Marit hadde fått surfekurs i bursdagsgave av kronprinsen. Hun gledet seg «veldig, veldig, veldig». Til det kan jeg bare si «lykke, lykke, lykke til».

I love dugnad!

Et av de fineste ordene som finnes er dugnad. Ordet som i 2004 ble det kåret til Norges nasjonalord hører på en måte våren til. Med snøsmeltingen kommer både søppel, hundeskit og dugnadsinnkallingene frem. Selv om dugnadsoppslag på postkassestativet fremkaller brekninger hos enkelte digger jeg dugnad!

I følge Wikipedia er dugnad felles utført frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnader utføres vanligvis i et lokalsamfunn, men også nasjonalt og jammen også internasjonalt. Oppslagsverket Wikipedia, som det også er all mulig grunn til å digge, er også et dugnadsprosjekt.

I mange land har de ikke oppdaget dugnadens velsignelse for lokalmiljøet. Lite tyder på at de kommer til å gjøre det i årene som kommer. Utenfor Norge betales det nemlig oftere for proff hjelp. Om barna vil drive med organisert aktivitet leies det inn folk som har trening som yrke eller bi-inntekt. Vedlikehold og plenklipping av fellesområder utføres av firma. I Norge er foreldre frivillige oppmenn, trenere og dugnadsledere. Den norske dugnads- og frivillighetsmodellen gjør at alle kan være med. Ungene får utfolde seg i aktiviteter, alle bidrar litt på fellesskapets områder og nabolaget velsignes med tettere bånd mellom barn og voksne.

Jeg liker ikke utviklingen i Norge som viser at stadig flere kjøper inn trenere til ungene. Kanskje blir øvelsene litt bedre, men limet i lokalmiljøet svekkes. Selv om vi liker å tro at vi er travlere enn før trenger vi en sterk dugnadsånd om vi skal bevare noe av det vakreste vi har, nemlig fellesskapet. Det kan hende vi går glipp av noen fotballproffer i England og en turnstjerne som kan vises på Eurosport om mora til Ivar og faren til Grete er trenere. Den prisen mener jeg vi kan betale. Dessuten tror jeg ikke på at vi er så mye travlere enn før og at dugnaden derfor må outsources. De som bygde landets samfunnshus for hånd, ryddet skiløyper med øks og trente Jallis, Kuppern og Wirkola gjorde det etter dagens dont på gården eller fabrikken. Dugnadsjobbing ble utført av kvinner som alene oppdro nitten, tjue unger på et småbruk uten innlagt vann og strøm, bønder som drepte rovdyr med bare hendene og veiarbeider som hogg ned fjell med slegge!

Nylig var det dugnad i «Alvevegen vel», velforeningen i vårt boligfelt på Tromsøya. Mange av huseierne har for lengst sendt ungene på universitetet, men de stiller fortsatt opp på dugnad. Listen over oppgaver er like forutsigbar som at det serveres lunken kaffe og svette vafler. Søppelrydding, maling av lekeapparater, fiksing av dukkehuset og ny sand i sandkassene. I beste Gerhardsen-ånd yngler det med folk som mer eller mindre målrettet gjør en jobb for fellesskapet.

Selv om mange dugnadsarbeidere burde holdes unna både sirkelsag, motorisert gressklipper og minigraver er tilsynelatende alt lov på dugnad. Når farlige maskiner betjenes av glade amatører under ledelse av en som vanligvis ikke leder kan alt skje! Det har vært sagt at fiskere har verdens farligste yrke. Om dugnadsarbeid var en fulltidsjobb tror det hadde vært helt oppe i ryggen på yrkesfiskerne. I Alvevegen var den farligste maskinen i bruk en bil med henger så vi unngikk de store farer.

Årets dugnad ble ledet av en kjekk nabo jeg aldri har sett før. Jeg vet ikke hvilke rolle han har i vellet, men liker å tro at han ble utpekt på grunn av antrekket sitt. Han hadde han nemlig proffe snekkerbukse med sånne innebygd knebeskytter og belte med masse fancy verktøy. Det så til og med ut som verktøyet var godt brukt! Dette var åpenbart en med spisskompetanse for snekkerbukse med knær er ikke for folk som leker dugnad. Superflink til å lede var han også.

Dugnadsgeneralen hanket meg inn akkurat i det jeg var i ferd med å innkassere en velfortjent kopp lunken dugnadskaffe etter å ha plukket sneiper, truseinnlegg og russekort opp av en 800 meter lang sumpgrøft. Sammen med en nabo fikk jeg i oppgave å feste en ny basketkurv på stolpe som minst var 12 meter høy. Tilsynelatende en grei jobb, selv for en kontorpung som meg og i alle fall for naboen som både er matematiker og en praktiker av rang. Likevel ble oppdraget raskt til et «mission impossible» da vi oppdaget at det manglet bolter for å henge opp herligheten. Jeg meldte lydig utfordringen til sjefen og la til at det var 10 minutter til de lørdagsåpne butikkene stengte. Kanskje vi måtte utsette oppgaven? Før jeg hadde fullført setningen var dugnadssjefen i fullt firsprang til sin handyman-farkost og snart fløy vi to lavt over fartsdumpene på vei mot nærmeste byggevareforretning. Mr. Håpløs hadde møtt Mr. Fixit og selvsagt fikset vi bolter ett minutt etter stengetid. Dugnadsgeneraler har nemlig lov til å utfordre både fartsgrenser, innkjøring forbudt-skilt og oppslag om åpningstider!

Mens jeg og generalen kjørte Rally Nord-Norge var resten av dugnadsgjengen samlet rundt basketstativet. To menn var blitt til fire menn og en dame som med beundring så matematikeren beregne hvor skruehullene skulle borres. Hans utregninger er tatt var på av Riksantikvaren for de kan trolig gi han både Nobelprisen i fysikk og matematikk!

Etter litt akademisk runddans om skruedimensjoner og fysiske lover fikk vi opp ikke mindre enn tre stiger mot samme stolpe. I en kraftanstrengelse som får det berømte bildet fra Marinekorpsets flaggheising på Ivo Jima til å se ut som en søndagstur festet vi basketkurven med de nyinnkjøpte boltene.

Festing av basketkurv er nesten like krevende som en militær operasjon, men bare nesten... — Festing av basketkurv er nesten like krevende som en militær operasjon, men bare nesten…

Med high fives og løssluppen stemning feiret vi vår enorme dugnadssuksess og at vi alle hadde kommet fra risikoprosjektet med liv og lemmer i behold. Dugnadslederen serverte rikelige mengder ros og oppmuntring så da jeg stabbet meg hjem med favnen full av stiger og utstyr følte jeg meg som en nordnorsk fetter av tøffingen Mc Gyver.

Basketbanen er igjen klar for moro og fri lek uten betalt trener. Vi voksne har fått enda en grunn til å hilse og smile lurt når vi møtes tilfeldig ved postkassa en grytidlig morgen i desember. Sammen har vi jo utført dugnadsmirakler! Jeg får bare håpe at naboene tilgir min noe ledige beskrivelse av dugnaden slik at jeg ikke blir satt til å plukke hundeskit på neste dugnad. Skjer det lover jeg ta det med et smil, for som sagt: I love dugnad!

Ingen dans på roser

Det er ikke lett for en mann med gigantiske føtter å danse på roser. Er du innehaver av sko i størrelser over 46 må du være innstilt på å trampe rundt på jorden i tilårskomne joggesko og skisko, like fjernt fra dagens tekniske standard som en Lada-eier.

Nå skal det sies at storfotlivet stort sett er til å holde ut i Norge. Her regnes ikke sko over 45 som fottøy for folk med særskilte utfordringer. Helt annerledes er det ute i den globaliserte joggesko-verden. På en reise til Kina, joggeskoenes fødestue, spurte jeg engang en Nike-ansatt etter sko i størrelse 47. Butikkmedarbeideren forsvant med et Østens smil og jeg var sikker på at hoffet som fulgte med fra lageret bar med seg gull, røkelse og joggesko. Men neida! Følget på fem kom bare ut for å se på den forvokste nordmannen med absurd store ben. Og for å le av meg!

Med mine gamle joggesko i bagasjen dro jeg hjem til Norge med punkterte luftputer i joggeskoen og skadeskutt stolthet. Etter mange kvelder i terapi hos min bror med skostørrelse 48 kjempet jeg meg tilbake til hverdag. Det gikk bra helt til høsten og en etterlengtet oppgradering av telemarkutstyret sto for tur.

De relativt nye Rottefella NTN sto øverst på ønskelista og jeg dro til min skibutikk for å investere i fremtidens utstyr. Like før skisnekkeren skulle skru bindingene inn i de nye skiene mine stilte jeg kontrollspørsmålet om de også hadde NTN-sko i størrelse 47. Drillebevegelsen stoppet og mannen så på meg i måpende overraskelse. «Duee kompis: Æ trur ikkje det finns NTN førr sånne pajlabba». Jeg kjente tårene presse på. Skulle det igjen komme folk ut fra lageret for å le av meg?

Skiselgeren slapp drillen tilbake i holderen i beltet som en cowboy som hadde møtt opp til en avlyst duell. Nå bladde han i en katalog med en intensitet du kun ser hos gutter i 12 års-alderen som har funnet et ulovlig blad bak bokhylla til brutter’n. «Nææi du skjønne, Degosen (han mente nok Italienere som lager mesteparten av verdens skisko) har jo ikkje så store føtter.»

Hva inn i syke granskuaen er dette, tenkte jeg? «Har vi begynt å spørre Fredrico, Mario og Luigi om hvilke størrelser det passer dem å produser helnorske telemarksko?» Pusheren mumlet noe om størrelse på markedet, kjøpekraft og markedsdynamikk som han sikkert hadde lest i et brevkurs om markedsføring. Jeg og pajlabbene mine forlot butikken med en oppmuntrende melding om at «de kanskje får inn til neste år».

Jeg tenkte umiddelbart hvordan jeg kunne hevne meg på Italienerne som var ansvarlig for at jeg skulle ha en ny sesong med antikvarisk utstyr. Kunne jeg lage veisperringer som hindret italienske skiturister å komme til «min» del av Lyngsalpene? Kunne jeg få noen tørrfiskeksporterende kamerater til sende fisken til alle andre steder enn Italia? På den andre siden har jo min mor lært meg at hevn ikke løser noen ting.

Veisperringene ble derfor ikke etablert og nordnorske eksportører sender fortsatt sin stoccafisso til Italia. Fortsatt trår jeg rundt i et par morkne telemarksko fra tidlig 2000-tall og har skibindinger som vil skape gledesutbrudd og OL-floke hos nikkersadelen på Skimuseet. Mitt forhold til italienske skoprodusenter er like kjølig som nordlendingers forhold til Oslo-OL, men jeg har stålsatt meg for en ny sesong. En ny sesong hvor jeg igjen kan skylde på gammelt utstyr og kan sende glovarme tanker til Italia når jeg ligger på hodet i en nydelig, nordnorsk snøskavl.

De italienske discodass-gutta derimot har ingen unnskyldninger om de skulle ramle med sine nymotens NTN-bindinger og moderne telemarksko. Skulle jeg treffe en italiensk disco-prins i fjellsiden i Lyngen er det mulig han må ligge litt før han får en hjelpende hånd, men ikke så lenge at han blir syk og kald. Det kan jo være det er han som skal produsere NTN-sko i størrelse klumpfot til 2015-sesongen. Det er jo lov å håpe også for oss med «pajlabber».

Tanker fra en dobbeldød-etasje

Ingen hadde fortalt meg at jeg svevde i livsfare hver gang jeg tok heisen opp til kontoret i 44. etasje. Ingen hadde sagt at tallet fire er snarlikt det kinesiske tegnet for død. I min ekle logikk må det bety dobbel ulykke når «dødstallet» fire settes sammen til 44. Det kan de neppe ha tenkt mye på, de som signerte leiekontrakten for lokalene i Singapore. Kanskje fikk de lokalene veldig billig? Med asiatisk tro på ånder, ulykke og tallmagi var det neppe mange som presset seg frem for å leie i «dobbeldød»-etasjen.

Overtro og balanse mellom yin og yang er viktig i Asia. Skal du åpen et kontor, vinne en kontrakt eller bygge et kjøpesenter må du ringe en Feng shui-mester. Han kommer for å sjekke at ting er i kosmisk vater. I tillegg til å sjekke krefter, balanse og elementer har han et våkent øye for tall. På samme måte som mange i vesten har respekt for 13 er fire så ubehagelig i kinesiske kulturer at folk unngår bilnummer med fire, bygg med fjerde etasje og bilmodeller som starter med fire. http://www.todayifoundout.com/index.php/2011/01/why-the-number-four-is-considered-unlucky-in-some-east-asian-cultures/

En venn som jobber i et stort globalt oljefirma fortalte at de innkalte sin faste Feng shui-konsulent da de mistet flere store kontrakter. Etter å ha trålet alle etasjer identifiserte mesteren problemet: Nabobygget var plassert med hjørnet pekende inn mot sjefens kontor. Pilspissen rett mot selskapets kraftsenter, altså sjefen, var problemet. Løsning var bygging av en innendørs karpedam, utplassering av gullstatuer ved vinduskarmen og betaling av et klekkelig konsulenthonorar til mesteren. Resultat ble konstant øresus av fossefallet på sjefskontoret og noen svindyre, ufikse gullstatuer i vinduet, men med balansen kom kundene og kontraktene tilbake.

Da jeg for en tid tilbake var gjest på åpningen av et nytt sjømatanlegg lusket en Morten Harket-aktig asiat rundt i lokalet. Det var lett å identifisere Feng shui-mesteren der han rettet på gull-buddhaer og sjekket antall gullfisk i akvariet. Det må nemlig være ni! Dersom en gullfisk dør er instruksen at en ansatt umiddelbart skal kjøre til dyrebutikken for å kjøpe ny fisk. Åtte er fint det, men det gir ikke perfekt tallbalanse. Land som Singapore er høyteknologisk til tusen, folkene er svært analytisk og de har et av verdens beste skolesystem, men likevel feires «åndemåneder» hvor det brennes papirpenger og settes ut mat til døde forfedre.

Vi har lite å skjemmes over når det gjelder vår tro på kjerringråd, samiske sjamaner eller at vi spytter over skuldra om en sort katt krysser veien. I Asia tar de jo overtroen mye lengre. I tillegg betaler de eksperter for å rydde opp! Feng shui-råd om barnenavn koster 1000 kroner. Gjennomgang av hus koster 2000 for toroms og oppover til 3500 kroner for femroms. Snakker vi blokk eller kontor tar mesteren betalt for antall kvadrat. Prislisten ligger like godt åpent på nettsider som http://www.fengshuimaster-singapore.com/feng-shui-master-consultation-fee-singapore.html

I Norge er vi lykkelig uvitende om betydningen av tall, gullfisker, ånder og balanse. Det er kanskje også greit sånn. Vi er forskjellige på dette området. Der asiatene får konsulenten til å sjekke om kontorpultene i landskapet står i innbyrdes god balanse, er vi mest opptatt av om stolene på møterommet kan vippes bakover. Da snakker vi balanse nordmenn kan forstå.

God balansert påske!

iPhone-eplet faller ikke langt fra stammen

Vår 13 år gamle sønn er familiens nettverkskonge. Vi har ikke før snublet over dørstokken på en restaurant eller et kjøpesenter før han fisker opp mobilen og sjekker stedets trådløse status. Det er ikke oljepriser, New York-børsen eller galopperende e-postmeldinger som må sjekkes. Nei, ungdommen må bare være online. Når bølgesignalet øverst på skjermen viser at han er tilkoblet verden, kan roen igjen senke seg.

Dagens voksengenerasjon snakker om ungdommens online-nød med bekymring. Det har blitt en sannhet at barn og ungdommer aldri har lært å kjede seg. Av den oppskrytte kjedsomhet skal det komme både kreativitet, sjelebot og oppdagertrang. I jakten på den magiske nostalgieffekten oppfordres det til og med til noe så gammeldags som rampestreker.

En venn av meg knep nylig tre slyngler på fersken mens de gnikket en isoporbit mot kjøkkenvinduet hans. Han skrev om det på Facebook og mottok over 100 likes og 20 kommentarer om at det fortsatt var håp i en verden hvor barn gjorde rampestreker. Hadde Facebook eksistert for 25 år siden hadde han fått flere støtteerklæringer om han ga slynglene buksevann for å ha laget infernalske gnikkelyder under middagshvilen.

«Da jeg var ung ringte vi på og stakk av hos naboene. Dagens unge kan ikke engang gå på slang eller «huke» bak en buss», sa en venn av meg før han tvang sønnene ut for å snekre trehytte. At det var han som sto for mesteparten av sagføringen fikk så være – ungene satt i alle fall ikke inne og hang over spillkonsollen. Nå hang de over verktøykassa og slik «kreativ kjedsomhet» skal visstnok fostre ny kreativitet og oppdagertrang.

Jakten på kjedsomheten (kanskje en fremtidig serietittel på TVNorge?) er litt av et paradoks. Før var lediggang roten til alt ondt. Nå er kjedsomhet på foreldremoten. Den mest effektive måten for å fremprovosere passelig dose arbeidslyst og kjedsomhet skal visstnok være å lage kode til husets trådløse nettverk. Nettverkspassordet leveres kun ut etter at bikkja er luftet, oppvaskmaskinen tømt og bare for noen timer av gangen. Rene terrorbalanse spør du meg, men du verden så effektivt. En hund biter ikke hånden som gir den mat. En nettverksjunkie motsier ikke den som kontrollerer koden til nettverket.

«Det er ikke farlig å kjede seg» hørte meg selv si til avkommet da vi nylig besøkte et museum. Samtidig fisket jeg med vante hender, og for 500. gang den dagen, opp min egen iPhone og spurte wifi-kongen om det var dekning. I det samme forsto jeg hvor han har fått nettverks-avhengigheten fra. Heller ikke iPhone-eplet faller langt fra stammen.

Norge: Solskjær og laksens fødeland

«Very clean», sa drosjesjåføren om Norge. Han hadde like før klinket til med en lang monolog om verdens mest kjente nordmann: Ole Gunnar Solskjær. Sjåføren kunne beskrive scoringskongens avgjørende mål i Champions League-finalen i 1999 i detalj. Nå briljerte taxi-onkel, det heter nemlig det i Singapore, med imponerende kunnskap om fjell, fjord og Norwegian Salmon. Reklamen for norsk laks i utlandet må ha virket, for sjåføren var sikker på at laksen som kommer fra Norge er verdens beste. Da jeg fortalte at jeg var sendt til Asia for å markedsføre norsk laks, ble han så ivrig at han nesten kjørte oss ut i Singapore River.

Troen på at sjømat fra nord er best er godt forankret hos mange mennesker i Asia. Da Sjømatrådet samlet 40 fiskespisere i Taiwan til dybdeintervju, var deres vurdering krystallklar: Det kalde, nordlige vannet er dypt, næringsrikt, veldig rent og perfekt for fisk.

En trendstudie fra analysebyrået GFK i september 2013 viser at mattrygghet er en av 12 globale konsumenttrender, og mattrygghet er svært viktig i Asia. Åtte av ti asiater er bekymret for å bli syk av maten de spiser. Til sammenligning deler bare tre av ti amerikanere denne bekymringen. Redselen for mat med ukjente tilsettingsstoffer og økt fokus på helse forklarer noe av laksens enorme suksess i Asia.

Norges gode omdømme er ikke bygd på ett år. Det tar minst like lang tid å bygge et godt rennomme for et produkt som det tar å bringe Solskjær fra puttelaget i hjembyen til stjernestatus i Manchester. Skader på fotballspillere kan forebygges med variert trening og gode dommere. Skader på norsk sjømat sitt renomme kan bare forebygges med solid håndverk, god forvaltning, streng miljølovgivning og et oppegående testregime. I tillegg må vi kunne fortelle om hvordan vi driver våre havbruk og fiskerier og dokumentere at maten som skal på millioner av middagsbord er trygg og sunn.

Mot slutten av drosjeturen var min singaporeanske drosjevenn kommet skikkelig i den språklige flytsonen. Kjøremessig gikk det meste i rykk og napp. Drosjesjåfører i Asia mener at det lønner seg å bruke gasspedalen som en trommis bruker foten på stortromma: i rytmiske tråkk og stopp-bevegelser. De ustoppelige gass på/gass av-rykkene gjør at du er kronisk bilsyk og på alle turer må høre sjåførene klage over elendige biler som ikke tåler litt turtall. Min taxi-onkel hadde ikke tid til slik klaging nå. Han snakket «norsk» som en foss og lirte av seg «tusen takk», «ich liebe dich», «smørgosbord» og alt annet som kunne være norsk. Jeg berømmet han for språkkunnskapen og rosen fikk han til å glemme å kjøre på grønt lys. Det virket ikke å plage min nye venn nevneverdig. Taksameteret tikket jevnt videre mens vi ventet på neste grønne bølge. Det var nok også tryggest at vi sto i ro mens han bak lukkede øyne mante frem stadig nye gloser.

Endelig fremme ved bestemmelsesstedet lovte «taxi-onkel» at han som en «tribute» til meg og Solskjær skulle ha laks fra Norge til middag. Før jeg lukket døra fikk han med seg et nytt ord i sitt norske vokabular. Blid og fornøyd svingte han rykkvis og bak halvlukkede øyne ut på veien mens han øvde seg på å si «kjempebra». Superlativet passer godt til å beskrive Solskjær, laksen og min nye drosjevenn. Kjøringen derimot, den var mer halvbra, men hva gjør vel det når en skal hjem for å spise laks til middag.

Maur på glass og øgle på pinne

Blir du syk i Singapore har du minst to kureringsalternativer. Du kan søke tilflukt i vestlig medisin eller følge den lokale, kinesiske medisinmannen. Medisinmannen skriver ut tørkede maur, grøtomslag av tusenben eller en kopp hjortefot-te. Blir du ikke frisk kan du i det minste svinne hen med et spennende siste måltid på kjøkkenbenken.

Jeg er ikke den som besøker legekontoret oftest, men da surklingen i brystet hadde vart i tre uker og jeg hostet som en gruveslusk fra Svalbard, bar det til legen. Jeg valgte sykehus etter eksteriør: Der hvor det står parkert flest Ferrari-er og Lamborghini-er på ansattes parkering. Jeg hadde ikke før fått sagt navnet mitt i resepsjonen så var behandlingen i gang. 10-12 sykepleiere målte alt fra kolesterol til høyde over havet mens oversykepleieren snakket ivrig i telefonen. Hun må ha sjekket forsikringsstatusen min med Europeiske Reiseforsikring, for jeg mener jeg kunne høre gråt og tungetale i den andre enden. Men for forsikringsagenten var det allerede for sent – behandlingen var allerede i gang.

Jeg ble pakket inn i en slåbrok, lagt på båre og ført inn i EKG-maskinen. Ferden mot dødsriket var i gang.

Etter å ha blitt målt, scannet og analysert i de fleste kanaler, fikk jeg endelig møte min dommer. Indiske Dr. Raj avsluttet den times lange grundige sykehussjekken med å lytte på brystet mitt og konkludere med at jeg var….. forkjølet… Og jeg som trodde at jeg var startpunktet for en ny Ebola-pandemi. Jeg så for meg at jeg skulle få tilsnakk for å ha belastet helsevesenet unødvendig, men dr. Raj skulle snart vise seg som en sann Østens apostel.

– Jeg har egentlig ikke lov til å si dette, men jeg anbefaler deg å «gå asiatisk». Et øyeblikk trodde jeg doktor Raj foreskrev utenomekteskapelig aktivitet, men han var ikke på det sporet. Europeere spiser for mye hvete og drikker for mye melk, mente Dr. Raj. Dere burde heller spise Kylling Tikka, Nasi Goreng og C-vitamin. Jeg takket for rådet og sjanglet feberhet ut fra sykehuset med Singapores flotteste bilpark.

Etter å ha «gått asiatisk» i ei uke og spist nok C-vitamin til å få appelsinhud på lårene, var surklingen i brystet gått over til øredøvende ralling. Jeg måtte tilbake til legen. Denne gangen gikk jeg til en som var ekspert på europeere. Han lo godt da han hørte om C-vitaminkuren og oppjusterte diagnosen til «skjult lungebetennelse». Han skrev ut en kasse antibiotika og en pillekur som ville gjort selv Elvis, «the King of drugs», misunnelig. Da legen hadde skrevet ferdig resepten på tre sider, fisket han frem en ny og lurte på det var andre plager jeg ville ha kurert når han «først var i gang». Jeg takket nei og bestilte vare-taxi hjem for å få med meg medisinaldepotet.

En uke senere hadde jeg tatt knekken på medisinlageret, lungebetennelsen, immunforsvaret og selvrespekten og rotet meg tilbake til jobb. Et søk på doktoronline.no hadde nemlig fortalt meg at «skjult lungebetennelse» går over av seg selv.

Veien til jobben går forbi Chinatown, så jeg svingte innom en av de lokale «apotekene» for å se hva de kunne by på. I tusenvis av små kasser med hemmelig skrift, som sikkert ikke er hemmelig om du forstår kinesisk, oppbevares alt fra maur på glass til øgler på pinne. Jeg fikk tilbud om kopping, erotisk fotmassasje og en krukke med firfisler, men takket høflig nei.

Dersom behovet for lege skulle melde seg på nytt får jeg heller ringe fastlegen min i Tromsø. Hun kjører en 95-modell Toyota Corolla og skriver kun ut medisin om du er i terminalfasen av et sykdomsløp. Når du har beskrevet sykdomsbildet deler hun på to, ganger med 0,1 og tviler på resten før hun gir deg resepten – Tuxi hostesaft! Det er ikke mye “gå asiatisk” der i gården, men jeg liker å tenke på det som Norges-modellen. Det du ikke dør av, har du ikke vondt av…

God bedring!

Norsk småttisme

Den norske «småttism’en» er kvelende, kjedelig og tar oss ingen vei. Tenk om vi gjorde mindre smått og ryddet rom for store ting? Bjørn Kjos i Norwegian kunne fortsette å fly mellom byer i Norge, men han og hans ansatte ville ikke bli bedre av å gjøre mer av det samme. Norwegian vinner bare kampen om markedsandeler ved å sette seg nye mål og prøve på det de ikke gjør fra før. Istedenfor å riste på hodet over sene fly fra Bangkok bør vi klappe for de som tør satse. Uten folk som Kjos blir det meste som før!

Smått er godt i Norge. Når det satses på markedsføring og utvikling av markeder spørres det sjelden om hva som er oppnådd, men alltid om hva det koster. Er kostnaden tilstrekkelig lav og målsetningen middels ambisiøs, er det meste greit. Satses det derimot stort møtes det ofte med skepsis. – Han skulle nok ikke prøvd seg på dette med langdistansefly, er allerede dommen over Kjos. – Kunne han ikke bare holdt seg til Norge isteden for å tenke så stort? Samtidig hadde ikke Leiv Eriksen oppdaget Amerika om han nøyde seg med å seile langs fjæra. Steve Jobs hadde aldri lagd iPhone om han trodde at finske eksperter på bildekk og støvler allerede hadde laget verdens beste mobiltelefon.

Smått og trygt legges ikke merke til og tar oss ikke videre. Ingen husker konferansen om den er helt lik de fem foregående. Den huskes derimot om du åpner med et lokalt rockeband som blåser tupeen av gjestene. Serverer du lunch utenfor hotellets mørkebrune spisesal kan det til og med hende gjestene vil komme igjen neste år.

Et eksempel på å gjøre ting større og villere er Norges sjømatråd og norske klippfisk-eksportørers sponsing av en sambaskole i Brasil. Under karnevalet i Rio danset og sang 4500 brasilianere om norske folkeeventyr og den norske klippfiskhistorien i opptoget. Alt ble vist live på en av klodens meste sette programmer som en times tv- reklame for norsk klippfisk. Billig var det ikke, men i jubelen glemte selv sindige nordmenn å spørre hva det kostet. Den målbare merkevare-effekten og opplevelsen trumfet all tvil om at det var verd selv store penger.

Jeg bladde nylig i gammelt reklamemateriell her i Singapore. I haugen av brosjyrer kom jeg over en kampanje for norsk laks fra 1991. På den tiden produserte vi ikke mer laks i hele Norge enn vi i dag gjør i et mellomstort norsk lakseselskaper. Eksporten til Asia var noen beskjedne paller i uka. Likevel var budskapet på brosjyren fra ‘91 knalltøff. I store bokstaver sto det: «The King has arrived». Det er uvanlig tøffe ord fra et lite norsk selskap i utlandet.

Å snakke i store bokstaver faller seg ikke lett for oss nordmenn. Det stokker seg når vi skal ta i, men du verden som det fungerer når vi våger å tenke, snakke og gjøre store ting. «Konge»-kampanjen er fortsatt en snakkis i restaurantbransjen i Singapore. Ikke på grunn av slagordet alene, men fordi vi fløy asiatiske kokker til Norge, arrangerte konkurranser med skikkelige premier og fortalte historien om «The King» som var perfekt for Singapores nasjonalretter.

I USA heter det «go large or go home». Det er både befriende og mye mer inspirerende enn drive på med alt som er smått. Mitt mål for 2014 er å drive mindre med småttisme og satse større. Samtidig håper jeg Bjørn Kjos får flyene i rute slik at det blir enda lettere å heie på en som virkelig tør satse.

Velkommen til hestens år

I februar feirer den kinesiske delen av verden inngangen til et nytt år. Etter deres kalender går vi nå inn i hestens år. I Singapore hvor majoriteten av innbyggerne er singapore-kinesere er det hester over alt. I løpet av noen få uker har byen gått fra å være full av glorete julepynt til å bli fullstendig hestegal. Rex Rodney ville blitt æresborger om han fortsatt levde og et hjem uten et hestemotiv på inngangsdøra er tydelig vis ikke et hjem.

Jeg kan berolige alle hesteelskere med at hesten ruler i bybildet, men glimrer med sitt fravær på tallerkenen. Der dominerer den norske laksen. Laksen fra Norge brukes i lykkeretten Yu Sheng som består av strimlede grønnsaker, rå laks og saus. Alt blandes sammen mens en fremsier åtte lykkeønskninger. Som finale brukes spisepinner til å kaster litt mat i luften mens en ønsker hverandre godt nytt år. Høye kast gir stor lykke.

Da jeg spiste Yu Sheng for første gang tolket jeg kastingen av maten veldig bokstavelig, Jeg tenkte mine kinesiske venner ville bli imponert over mitt nordnorske underarmskast og henrykt over mine lykke-ambisjoner på deres vegne. Med litt flaks med spisepinnen ville jeg kunne bringe masse lykke til bordet, firmaet, storfamilien og landet. Etter å ha kastet halvparten av tallerkenen i takhøyde fikk jeg høflig beskjed om at det ikke var nødvendig. De ville jo gjerne spise laksen, ikke måtte skrape den ned fra takplatene. Laksen skulle løftes, ikke kastes!

I Singapore er det hestebilder, hestemodeller og hestesymboler på hvert gatehjørne og i alle butikker. Det vil glede medlemmer av Penny-klubben, klubben for hesteinteressert gutter og jenter, å se hestens enorme popularitet. En skulle tro det var duket for verdenskongress for heste-fans. I butikkene kan du kjøpe Kit Kats heste-sjokolade, Carlsberg øl med hestemotiv og til og med «hestekondomer». Riktignok har jeg lest i Aftenposten at hestejenter med sin ansvarsfølelse og selvstendighet kommer til å ta over verden, men det får da være måte på gjennomslagskraft. Folk kjøper inn heste-produkter i et imponerende tempo. Selvsagt skrus prisene opp til fullblodshest-priser etter hvert som vi nærmere oss nyttår. Heste-greier er big business og noe alle må ha, nesten som en tatovering på korsryggen om du er fra Nord-Troms.

Et tredje element som er svært synlig i Singapore er appelsiner og mandariner som alltid er en del av nyttårsfeiringen. Av tall-magiårsaker serveres de aldri som oddetall. Suksessrike selskaper gir sine ansatte en hel kasse appelsiner, rikt dekorert med gullskrift, ornamenter og rødt fløyelsfòr.

Peter, min gode singaporeanske venn, har siden forrige nyttårsfeiring kjørt rundt med to appelsiner og enn tøy-slange på dashbordet. Slangen måtte være med fordi 2013 var slangens år. Etter ett år i solsteiken er appelsinene pillråtten og ormen slapp, men Peter er overbevist om at det fortsatt bringer stor lykke. Nå som slanger er ut og hester inn regner jeg med at det kommer inn to friske appelsiner og en liten figur fra «My little pony». Da kommer jeg til å gå over til drosje. Det får være måte på tvilsom hestetransport! To menn i en knøttliten Honda som ser ut som de skal på et hestestevne i Malaysia og ikke et viktig forretningsmøte blir for drøyt.

At den norske laksen har blitt en naturlig del av kinesisk nyttår er imponerende. Det er som om vi nordmenn skulle bytte bort lam med Peking-and til påske. Forklaringen til Norges laksesuksessen ligger i smart markedsføring. Men vi får god dra hjelp i laksens farge da rødt betyr lykke for kinesere. En tallerken med hundre gram laks og grønnsaker kan koste så mye som 500 kroner og må deles med kolleger, familiemedlemmer og venner i løpet av to intense uker fra 30. januar til 15. februar. Ingen lakserett – ingen lykke! For en befolkning med stor tro på ånder, lykketall og det vi i Norge ville kalle overtro, er valget enkelt: Det blir laks til middag for mange kinesere i februar!

Godt nytt heste-år! Eller som jeg øver meg på å si på kinesisk: Gong Xi Fa Chai!

Yu Sheng retter slik de selges som "take away" på min lokale matbutikk. — Yu Sheng retter slik de selges som «take away» på min lokale matbutikk.

————————————————————————————————————————————————-Illustrasjon: Jens K. Styve.

Du kan abonnere på mine blogginnlegg ved å legge inn e-postadressen din i kolonnen til høyre. Det er bare å dele i vei om du har lyst at andre skal lese det jeg skriver. Hest er best, ingen protest! Hilsen Christian

Å leve med en merkevare

Jobben min er å få folk til å spise norsk sjømat. Da må jeg selvsagt gå foran som et godt eksempel. Jeg må rett å slett leve ut merkevaren. En enkel jobb med gode produkter, men likevel en krevende balanse i familiehverdagen. Her er noen historier om hva som kan gå galt når man forsøker å “live the brand”.

Mange av mine kolleger er vandrende sjømatmisjonærer og oppslagsverk om livet i havet. Det foredras om oppskrifter på torsketunger, gytemønsteret til norsk sild og hvor mange som spiser klippfisk i påsken. Alle som vil høre får mengder av sjømatinfo. De som ikke vil høre får sin dose, de også. En av mine gode venner fortalte at hver gang hun lager fisk til middag får hun lyst til å ringe meg for å avlegge rapport. (Det er bare å ringe, Hilde – skryt skal du få!). En kamerat klagde på at ni av ti statusoppdateringer i sosiale medier handler om fisk, men fikk til svar at sånn må det bare være. Jeg må jo «live the brand»!

På den andre siden er det ikke slik at mine kamerater får en kjeft for å spise kjøttkaker eller at ansatte i Norges sjømatråd får skriftlig advarsel for å spise ribbe på julaften. Så tøff er ikke sjømatjustisen (men du legger ikke ut et bilde av ribba på Facebook). Likevel har mine barn en far som unngår å spise på Mc Donalds, og de har fått sin dose med sjømatpropaganda og serveringer av «torske-taco» på en fredag. Ikke alltid jublende fornøyd, men familien stiller lojalt opp og spiser seg gjennom rettene fra stadig nye oppskriftshefter. Sånn er det å leve med en merkevare.

En gang hadde jeg to svenske dokumentarjournalister på besøk i Tromsø. På grunn av tidsnød måtte vi innom barnehagen for å hente min yngste sønn. Journalistene var av det gravende slaget og var både opptatt av lakseoppdrett og min militære bakgrunn. «Hadde jeg tatt liv? Hendte det at jeg truet folk?» og andre merkelige spørsmål var besvart i løpet av dagen. Etter å ha plukket opp arvingen og plassert han i baksetet tok det ikke lang tid før graverne var i gang med kryssforhøret av også den unge Chramer.

– Jaha Magnus, eter ni fisk hemma, spurte journalisten fra Sveriges televisjon? Min da fem år gamle sønn svarte som sant var: -Ja, vi spis masse fesk førr visst vi ikkje gjør det sir han pappa at vi blir kokko i hauet. Det var ikke nødvendig med oppfølgingsspørsmål.

Barnehage-erfaringen burde lært meg at det er smart å balansere markedsføringen ovenfor lettpåvirkelige barn. Det skulle nemlig bli verre. Litt senere på året og på vei hjem fra barnehagen fortalte Magnus at det hadde oppstått ytterligere fiskeproblemer. Med stort alvor kunne han berette at det «ikkje kommer til å gå bra med ho Ida». Jeg hadde en anelse av hva som kom, men spurte om hva som var galt med den ellers kjekke jenta. «Ho kommer til å bli kokko i hauet, førr ho spis jo ikkje fisk». Jeg håpet det ville være tid nok til å hanke inn min lille sjømatsjarmør og sa: – Dette må vi snakke litt om, men han var på hugget nå. – Vi træng ikkje snakke om det pappa, førr æ har allerede sagt det tell ho. Å si at det var «kald krig»-stemning i barnehagegarderoben i ukene som fulgte ville være en underdrivelse.

Det går ikke an å jobbe for Cola og drikke Pepsi, å være ICA-kjøpmann og gjøre helgehandel på Coop eller å selge el-biler, men kjøre SUV. For meg og mine kolleger i Norges sjømatråd faller det seg helt naturlig å leve slik en snakker både på jobb og privat. Jeg har til og med en kollega som har tapetsert soveromsveggen med bildet av en fiskehjell og har brukt jula til å sy sofaputer med tørrfisk-motiv.

Garderobeskap med tørrfiskhjell på soverommet. Jobber du i Sjømatrådet må du live and sleep with the brand så i jula har fru Bakkevoll, mora til min kollega Geir sydd sofaputer med tørrfiskmotiv til sofakroken.

Alle må ikke ta fisken opp i sofakroken, men det er et selvsagt spørsmål på jobbintervju i Sjømatrådet om en spiser sjømat. På den måten unngår vi å måtte ta i bruk mafia-metoder for å stramme inn eventuelle utro medarbeidere. Det skulle tatt seg ut om vi byttet ut «hestehode i senga»-trikset fra Gudfaren-filmene med et knippe torskehoder i dobbeltsenga til eventuelle «tvilere». Å «sove med fiskene» ville da fått en ny betydning. Det ville sikkert medføre klager både fra Amnesty og fra medpassasjerer på bussen som syntes fiskelukten ble sjenerende. Klager fra Amnesty skal en selvsagt ta på største alvor. Skulle det bli klaging på lukt får vi si som da sildolje-tankene til Kræmer i Tromsø ble beskyld for å spre fiskelukt i byen: – Ikkje klag – det lukte pænga!

————————————————————————————————————————————————

Glimrende illustrasjon: Jens K. Styve. Vil du følge bloggen min fast kan du abonnere ved å legge inn e-postadressen i feltet til høyre.

Del gjerne innlegget om du ønsker